Forord.
En nesakonge.
Håndverkere og landhandlere.Gjetergutt.
Verneplikt og amerikafeber.
Blodigler og askeavkok.
Forsamlingslokalene.
Fløtt over Rauma for 10 øre.
Konfirmasjon, fortsettelsesskole og deltidsjobb.
Skorgedalsverket og de første industribedriftene.
Vikinghallen. Ekteparet Samuelsen.
Navnebytte.
Det hendte på setnesmoa.
Skreddere og skomakere.
Veblungsnes fotballklubb.
Nye eiere overtar stedet.
Veblungsnes musikkforening.
Brannvern. Vatnet kom i bøttevis.
Rauma ullvarefabrikk. "Mjelvafabrikken".
Brønnsletta, før og nå.
Lasskjørere, kalesjebiler og "gamledampen".
Bedehuskoret.
De bofaste.
En vanlig dag.

    Veblungsnes Musikforening ble stifta i året 1923. Det er jo ikke lenger siden enn at gamle nesinger minnes det. Likevel bør "Horn- musikken" få sin plass blant minnene fra stedet.

     Gamlekara som tok initiativet til å få det hele i gang, gjorde en god jobb, og de fikk da også sine navn i foreningens protokoller, velfortjent. Jeg vil nevne litt om de første styremedlemmene i musikk- foreningen.

     Ola Tafjord ble korpsets dirigent helt fra starten og til han måtte slutte grunna sjukdom. Han drev en luefabrikk der inne, en liten bedrift han overtok etter svigerfaren, buntmaker Hansen.

     Anton Farkvam var møbelsnekker av yrke og hadde sitt arbeid ved J. E. Hovdes trevarefabrikk.

     Anton Andersen var noen år i U.S.A., men kom tilbake og fikk seg arbeid ved anlegget på Raumabanen. Han fikk en ondartet blodforgiftning i ene handa og døde i forholdsvis ung alder. Kona hans, Ingehorg, datter av Bøkker-Ole, satt igjen med en stor barneflokk, og de fleste var mindreårige. I denne søskenflokken var det bare ei jente, Ida. De øvrige var brødrene Edvin, Olaf, Henry, Anton, Hjalmar og Rolf. Alle guttene ble mere eller mindre engasjert i musikkforeningen. Olaf spilte klarinett slik faren hadde gjort, og det var han som overtok dirigentjobben etter Ola Tafjord.

     Petter Devold var handelsmann på Neset. Han overdro seinere butikken til Samvirkelaget og ble bestyrer der.

     Halvor Sødahl kom til Neset fra Orkdal omkring 1922. Han var utdanna fotograf og overtok Lars Sødahls fotoforretning da denne døde.

     Unggutter meldte seg inn som medlemmer av musikkforeninga og fikk utlevert et instrument til å øve seg på og til å lage ulyder med. øvelsene foregikk på Arbeidern, og derfra lød det mye kattejammer i den første tida. Smått om senn forsvant ulydene og feilskjær i melodiene.

     Noen av aspirantene falt fra, og nye kom til. Enkelte av med lemmene hadde spilt på et instrument før og kunne dermed gi råd og vink til andre. Den livlige og dyktige dirigenten Ola Tafjord var nærmest utrettelig i denne tida.

     Seinere kom den mere sindige og tørrvittige Olaf Andersen til med taktstokken. Han var som tidligere nevnt med helt fra starten, bare guttungen den gangen. Han ble med tida en særs god klarinettist.

     Tafjord og seinere Andersen, ofret mye tid på instruksjon og oppmuntring blant medlemmene, og korpset fikk etter hvert tildels gode musikere.

     Vi minnes alle utfartene som korpset arrangerte, slik som i 1926 da det var søndagstur til Måndalen. Den gang tok både aktører og publikum til takke med ståplass i den store pramma til Ole Hovdenes. Det ble flagget og musisert underveis. Pramma var pynta med grønt og altså lasta med glade mennesker. Det ble mange slike min neverdige helgeturer etter som åra gikk. Da korpset var "veletablert", deltok det på turnéer og i store musikkstevner rundt omkring.

     I 1935 eller 1936 var korpset i Ørsta på Sunnmøre og gav friluftskonserter der mens utflytta nesinger bosatt der, gledet seg storlig over besøket.

     Men det var likevel kanskje korpset på marsj gjennom Nesa gatene og med alle de små utfluktene vi vil huske best. Utfluktene gikk til Sjukehusskogen på forsommeret, til Einmarka høysommers tid og ellers til mange andre idylliske koseplasser i omegnen.

til toppen

     Det hersket stor optimisme blant folket i indre Romsdal i den ne tida etter at trafikken på Raumabanen kunne ta til. Men det var arbeidet ved baneanlegget som hadde skapt gode tider for folk flest i indre Romsdal. For alle dem som hadde hatt sitt arbeid ved anlegget i kortere eller lengre tid, ble det nå stor forandring i tilværelsen. Både fastboende nesinger og tilflyttede anleggsarbeidere som hadde bodd der inne sammen med familien i årrekker, så seg nå nødt til å flytte til andre arbeidsplasser. Flere av dem dro til andre jembane-anlegg som Flåmsbanen eller Sørlandsbanen, til Grong eller enda lenger nordover. Noen av disse kom tilbake til Neset etter kortere eller lengre tids fravær, andre vendte tilbake i sommerferiene og i juleferiene da disse hadde familiene boende der inne. Men noen forlot stedet for alltid.

     I 1924 og 1925 var det et blaff av Amerikafeber igjen. Også fra Neset og traktene omkring var det ungdom som reiste over "dammen". Flere av disse kom tilbake etter noen år, mens andre ble værende i Statene. Det hender at enkelte av dem tar seg en tur til gamlelandet for å besøke slekt og venner. Av disse førstegenerasjons amerikanere er de fleste umåtelig glade over å kunne holde ved like kontakten med folk på heimtraktene.

     Den gamle tradisjonen med Romsdalsmartnan hadde ligget nede i atskillige år, men i 1925, godt ett århundre etter at den ble flytta fra Devold til Neset, ble det arbeidet for å ta tradisjonen opp att. Noen stor handelsmartna kunne det neppe bli mer av. Det ble satsa mere på å lage ei veke med fest og moro for nesinger og bygdafolket. Karusell og gjøglere kom til martnan, og en del handlende fant også vegen dit. Ungdommen møtte opp akkurat som i gamle dager.

     IR 11 på Setnesmoa hadde et lite stumfilmapparat til rådighet og som ble brukt i soldatheimen der oppe. Dette utstyret fikk vi ut lånt til bruk i martnasveka i noen år fra 1930. Det ble kjørt film hver ettermiddag og kveld heile veka. Likevel var det bare to filmer som ble tilbudt martnasfolket. De to filmene ble kjørt veksel vis annenhver dag og trakk fulle hus. En publikumer som ikke hadde høve til å møte fram når filmen tok til, kunne bare ga inn nar det passet og sitte over og ta med begynnelsen på filmen på neste forestilling. - Romsdalsmartnan på Neset ebba likevel ut før den andre verdenskrigen brøt ut.

     Det er nevnt tidligere at det gikk brannvakt i Nesa-gatene på vinternetter. Likevel var sikkert innbyggerne omhyggelige med å passe på ildstedene sine. I påkommende tilfelle hadde nesingene et godt utrusta brannvern å ty til. Nå når alt er så forandra, kan det kanskje ha sin interesse å nevne noe om det gamle systemet.

     I fjellsida over Sandgrovadalen var det ei frisk oppkomme som aldri gikk helt tørr. Fra en samlekum ble vatnet ført til det store bassenget i Einmarka eller ned til Neset eller til begge steder sam tidig etter behov. Men omkoblinga var hverken automatisert eller fjemstyrt den gangen. Omkoblinga skjedde manuelt i ei lita steinbu øverst på Veblungen.

     Hovedledninga ble fornya i 1930-åra, men det gamle systemet ble i det vesentlige som det hadde vært. Reservoaret i Emmarka ble aldri mer nedtappa enn at brannvernet var sikra vatn nok. Når gata over Likjetorvet unntas, lå hovedledninga i alle gater fra eldre tid, og 8 - 10 brannhydranter var godt fordelte og lett tilgjengelige. Likjetorvet fikk hovedvannledning og hydrant omkring 1916. Hydrantene sto nedsenka i kvadratiske kummer og isolert med heste møkk som ble skifta ut hvert år.

     Solide tømmerplatter over kummene i gateplan måtte holdes fri for snø og is. Sjella fjerna ofte det meste av snøen, mens grov salt ble brukt på isen. Hydrantene skulle kontrolleres ganske ofte, og det var formannen i vannverkstyret som stelte med disse sakene og hadde ansvaret for at alt var i orden. Som så mange av vervene, var det også ulønnet. Min far hadde denne jobben i et par årtier.

     Brannstasjonen lå sentralt og på det høyeste punkt i tettbebyg gelsen. Der sto brannvogna klar til utrykking. Det var ei stor vogn med stiger, bøtter, slanger og strålerør. Den ble trukket av frivillige mannfolk som hadde fått øvelse i utrykking. I mørketid med sjelle og snødrev kunne det ta tid å komme fram, men da var gatebelysninga til uvurderlig nytte. Parafinlykter var hengt opp på gatehjørner og andre tjenlige steder, mens en fast ansatt mann stelte med tenning og slukking. Parafin skulle etterfylles, lykteglass holdes sot frie m. m. Tenning og slukking skjedde da ved å gå med stige fra lykt til lykt, kveld og morgen, ofte i ufyselig vær. Et ordtak lyder jo slik at man har det travelt som en lyktetenner.

     Det var svært få nesinger som hadde innlagt vatn i husa sine på denne tida. De fleste henta det daglige behov av friskt vatn fra nær meste vannpost. En av disse vannpostene sto oppe i Kolstadgata, en ved sida av losjehuset og en, den mest sentrale, sto ved det gamle klokketårnet på Onsumgården.

til toppen

     Våren 1927 kom det to sunnmøringer til Neset. Det var den 25 år gamle Erling Digernes fra Ørsta og Syvert Rotevatn fra Volda. Begge hadde fagkunnskaper i ullvarebransjen, og de var interesserte i å overta den da nedlagte "Uldvarefabriken Varden" som har vært nevnt tidligere. Den nye fabrikken som fikk navnet Rauma Ullvarefabrikk, starta 10. mai 1927. Rotevatn hadde lang erfaring fra driften av Volda Uldspinneri, mens Digernes hadde arbeidd ved Møre Uldvarefabrik i Ørsta. Disse to begynte smått og forsiktig. Og det gikk bra, kanskje mest på grunn av deres store egeninnsats. Også i de vanskelige tidene rundt 1929 gikk det godt for denne bedriften.

     Rotevatn fant seg kanskje ikke helt til rette i Romsdalen eller på Neset. Han hadde heim og familie i Volda og reiste tilbake dit etter en del år. Erling Digernes var nok hovedaksjonær i fabrikken. Jevnt og sikkert har den vokst fram til hva den er i dag. Ja, fabrikken er blitt en av de store i bransjen, og produktene er blitt landskjente. Neset har dermed en grunnsolid bedrift og tilhørende mange trygge arbeidsplasser. Ledelsen har også gjort mye for å skaffe boliger til sine arbeidere uten å samle dem i kolonier slik tilfelle ofte er.

     "Mjelvafabrikken" som kom til Neset i 1920 og som produserte elektriske apparater, ble derimot ikke så lenge der inne. Etter om lag 9 år ble denne bedrifta flytta til Ørsta. Men i løpet av disse ni åra der inne ble fabrikkens produkter utvikla fra enkle håndverks framstilte apparater til produkter av de mest kjente i denne bransjen. Det siste året på stedet ble forsøk gjort med å lage en ny komfyrtype. Dette var de første prøvene med den seinere velkjente "Grepakomfyren".

     Fabrikken hadde fått ny eier, og flyttinga til Ørsta skjedde i 1929. Mange av funksjonærene og arbeiderne flytta med. Noen år tidligere hadde andre fraflytta stedet etter at anleggstida på Raumabanen var slutt. Samlet var det mange gode skattebetalere som Grytten kommune hadde mista, og følgene ble nok merkbare for denne kommunen.

     Både da og seinere var det mange som mente at kommunen hadde gjort for lite for å hindre fraflyttinga. Det var vanskelige tider, men konfeksjonsbedriftene var igang og likedan Rauma Ullvarefabrikk. En del veganlegg var også i gang og skaffet arbeids plasser. Ellers var det en del som hadde bra inntekt i forbindelse med de militære aktivitetene på Setnesmoa.

     Den kvitmala Grytten kirke var et av de få bygg som ble spart under krigshandlingene i mai 1940. Etter krigen ble den så restau ert og malt rød. Det ble hevdet at rødt var den opprinnelige fargen. Det var og er delte meninger om resultatet. Mange er det som ven er at den neste gang blir kvitmala og vakker slik den en gang var. Interiøret er blitt lyst og pent etter restaureringa, rolig og reint slik det bør være i ei gammel kirke.

til toppen

     I slutten av juli i 1979 ferierte kona og jeg tre hele dager til ende i Romsdalen. Og vi var heldige nok til å treffe mange kjente fra den tida vi sjøl bodde på Neset. Siste dagen vi tilbragte der inne var en fin sommersøndag, og vi kjørte omkring i den gamle folkevogna var.

     Som så ofte tidligere var vi også oppom Brønnsletta i gamle Grytten, der Kari og Knut en gang hadde strevd for å ernære familien og der dattera Kristine hadde overtatt eiendommen. Brønnsletta lå tidligere ensomt til og var uten skikkelig vegforbindelse med omverdenen. Etter at foreldrene til Kristine var døde, ble hun aleine på garden. Hennes kamp med jorda, buskapen og naturkreftene minner ikke så lite om de forhold nybyggerne på prærien i Statene levde under i sin tid. Med strenge vintrer måtte det være uhyre vanskelig der oppe. Kristine var forresten en kortere tid i Statene, men vendte seinere tilbake til Brønnsletta og heimen sin der hun levde resten av livet.

     Kristine Grytten hle soldat i Frelsesarméen, og dette førte i sin tid til at kaptein Margit Solstad i arméen gikk sammen med Kristine om å dele slitet på Brønnsletta. De delte også sorger og gleder. Kristine var den overordnede. Der sto nok soldaten over kapteinen. Da Kristine mista synet etter en misykka øyeoperasjon, ble det Solstad som greidde opp med hverdagsstellet.

     I de seinere åra har det blitt gjort store forandringer på og rundt Brønnsletta. Tettbygd og folksomt er det blitt og med gode veger til og fra. Den gamle brønnen, der både Kristine og tjenere fra gamle Grytten henta alt vatnet til daglig bruk, er forsvunnet, og alle spor etter den er vekk. Brønnsletta har forlengst fått "tekniske anlegg".

     Solstad bor ennå noen veker i sommertida der oppe. Hun er like vital og livlig som før, og hun fortalte oss litt om deres hverdag da de to drev med krøtter og to hester. Hun fortalte også bl. a. om en 17. maidag da Solstad spurte Kristine om de ikke kunne ta seg fri slik andre gjorde. På sin likeframme måte svarte Kristine at de tjente både landet og Vår Herre best ved å arbeide på garden den dagen også. (Den Herrens tro tjenerinne). Men om kvelden var de begge på festmøte i armélokalet på Neset.

     Denne søndagen vi var innom huset, hadde Solstad dekket på bordet i stua til middagsgjester, og det skulle serveres rømmegrøt. Nærmeste nabo var også å treffe der den dagen. Ei utflytta nesa jente som sammen med ei søster hadde fått seg et koselig sommersted der oppe. Det manglet ikke på vitalitet der heller. Hun var sjølsagt en av dem som skulle være med på rømmegrøtmiddagen, og det finnes ikke tvil om at den middagen ble særs vellykka.

til toppen

     Et koselig bilde fra Kolstadgata, slik den så ut i gamle dager, viser at det var stor ferdsel i denne gata i eldre tid, både til og fra det gamle handelssenteret ved Raumaosen. Trafikken med hest, med eller uten kjøretøy, gikk midt i gata og satte sine spor, slik vi ser det på bildet.

     Det var stor varetransport oppover Romsdalen mot Oppland og Dombås, og det ble ofte strevsomme turer både for mann og hest. Lasskjørere har fortalt om slike turer. Vinters tid kunne det være reint ille. Sjelle og snøfokk, elendige veger, snøskavler og isnende kulde i mørketida. Det var i overkant av hva folk flest kunne tåle. De snakka om Bjønnkleiva og de nærmest endeløse Lesjatraktene der det var langt mellom garder og folk, og om vansker ellers av mange slag. Til enkelte tider kunne det gå på livet løs.

     Varetransporten med hest og vogn gjennom Romsdalen varte helt fram til Raumabanens åpning, sjøl om lastebilene tok sin del av transporten i de siste åra. Persontrafikken ble mer og mer over tatt av bilen etter første verdenskrig. Bilen satte andre spor i veg banen enn hesten, men bilen holdt seg også midt i vegbanen. Når hest og bil møttes på smale og dårlige veger, kunne det nok bli uenighet om vikeplikta. Og det var mang en ellers fredelig gardsgamp som gikk opp på bakbeina og helst ville ut av sjekene når automo bilen nærmet seg.

     Folk flest var lite kjent med det som fantes av trafikkregler. Det viktigste påbudet var vel den gang som nå at det skulle vises hensyn overfor andre trafikanter og at farta skulle avpasses etter forholda.

     De store kalesjebilene som gikk ut fra Næs i rute på Romsdalen i åra omkring 1920, ble starta opp med håndsveiv. De hadde avstaget frontrute og fin verktøykasse og reservehjul plassen på det høye stigbrettet. Bilene var utstyrt med fleirtonige lydhorn som ble flittig brukt i alle svingene, og de hadde karbidlykter for mørkekjøring. Slike biler er forlengst blitt veteranbiler i særklasse.

     På fine høstkvelder gikk nesaungdommen ofte tur til Grøtør brua og kunne da både se og høre når de flotte bilene kom nedover svingene ved Hølgenes på veg til Næs. På slike kvelder når månen hang over Isterdalsfjella og en svak fønvind såvidt krusa overflata på Rauma, var det både troll og hulder i småskogen der oppe.

     Også sjøvegen var det livleg trafikk til og fra Neset i eldre tid. De tre fogderiene i Romsdals Amt hadde fleire dampskip hver for å frakte både folk, dyr og varer, og de gikk innom de fleste veg løse fjordbygdene. Dette tok mye tid, og forsinkelser var nokså van lig. Den greieste måten å holde oppsikt med fjordbåtens ankomst var å ta turen til kaia. Derfra så vi når båten kom inn fjorden på veg mot Vold og videre mot Innfjorden. Men om båten skulle krysse over til Torvik, var ofte på det uvisse.

     Både korridorer og lugarer ombord i fjordbåtene var trange og nakne og ofte kalde i vintertida. Men fordringene til komfort var ikke så store den gaugen. En stor del av passesjerene tok med seg tørrmat til niste på turen. Drikke fikk de kjøpt ombord. Noen av båtene hadde spilltau for hest og krøtter eller en liten stall under dekk. I disse stallene kunne det være både lunt og trivelig når det var hest og hestefolk med. En tripp innom stallen var en avveksling på en langdryg og kjedelig båtreise.

     En gang eller to i veka kom "dampen" fra sør eller nord i amtet, ofte svært forsinka etter ruta. Som oftest var det da en masse varer som skulle på land og ombord, og ekspeditøren trengte ekstra- hjelp på kaja. Hjelperne ble hyrt og lønna bare for denne jobben de tok, dag eller natt. Men de var glade for å kunne tjene noen kroner.

     I det vesle kontoret på brygga sto det en smal trebenk hvor ekspeditøren kunne ta en kvil eller kanskje også en blund i vente tida om natta. Ellers var en kortstokk flittig i bruk når det var part nere tilstede. Når så båten fløyta, var det å tørne ut, ofte til en hustrig jobb.

til toppen

     Bedehuskoret på Neset med dets første dirigent. Bildet er tatt på bedehuset 17. mai 1915. - Bakerst fra venstre: Johan Blakset, Paul Ringdal, L. Grytten, Peder M. Synnes, Ole 0. Søvik, Edvard Floor. - Midterst: Kristine Grytten, Inga Magnussen, Gudrun Bue, Kristianna Bersvik, Hans Gridset. - Fremst: Harkilie Blakset, Nathalie Marie Røkme, Anne Røhme, Mathilde Korsan, Valborg Mnes, Inga Gridset. Lengst til høyre: Johan Hansen.

     Johan Blakset var bygningssnekker av yrke og han hadde sitt eget hus i nærheten av dampskipskaia. Han var sangkorets mest benytta solist og hadde en prektig tenor.

     Paul Ringdal var fotograflærling hos Lars Sødahl. Han kom fra Måndalen.

     Lauritz Grytten hadde landhandel i Bjertesenhuset ved kaja, seinere i telegrafbygninga ved landgangsvorra. Han kom fra Ålesund og reiste tilbake dit etter en del år.

     Peder M. Synnes var også sunnmøring. Han drev en møbelfabrikk i den ombygde store dansesalen på Likjetorvet. Han dro sei nere til Ålesund der han hadde et lite møbelverksted.

     Ole 0. Søvik hadde skomakerverksted i eget hus i Skomaker gata.

     Edvard Floor hadde gullsmedforretning i Krogenhuset, seinere i eget hus i Onsumgata, vis a vis «Arbeidern».

     Kristine Grytten var gardbruker på Brønnsietta.

     Inga Magnussen hadde heimen sin øverst i Kolstadgata. Hun ble seinere gift med Ingvald Grytten og ble dermed svigerinne til Kristine Grytten.

     Gudrun Bue og Kristianna Bersvik var begge syersker på Neset.

     Hans Gridset hadde hus og skomakerverksted i Kolstadgata. Han var gift med Ole Søviks søster, Anne. Både Gridset og Søvik sang bass i koret.

     Harkilie Blakset var en søster av Johan Blakset. Hun flytta til Molde.

     Nathalie Marie Røbme (Mimi) hadde hokhandel i Onsumgata. Hun døde i 1923.

     Anne Røhme var en søster av Mimi. Hun overtok drifta av bokhandelen etter at Mimi ble sjuk og døde.

     Mathilde Korsan var syerske og bodde i familiens hus i Kolstadgata.

     Valborg Alnes var skredder, og hun stelte i huset i Djupdalsgata der mora og et par søstre drev skredderi. Hun døde ganske ung etter angrep av spanskesjuka.

     Inga Gridset (jørgensen) var heimeværende jente i Kolstadgata.

     Johan Hansen var korets dirigent. Han var buntmaker og lue fabrikant med verksted i Fossehuset. Seinere drev han i eget hus i Kolstadgata. Han døde i 1918 av spanskesjuka.

til toppen