Forord.
En nesakonge.
Håndverkere og landhandlere.Gjetergutt.
Verneplikt og amerikafeber.
Blodigler og askeavkok.
Forsamlingslokalene.
Fløtt over Rauma for 10 øre.
Konfirmasjon, fortsettelsesskole og deltidsjobb.
Skorgedalsverket og de første industribedriftene.
Vikinghallen. Ekteparet Samuelsen.
Navnebytte.
Det hendte på setnesmoa.
Skreddere og skomakere.
Veblungsnes fotballklubb.
Nye eiere overtar stedet.
Veblungsnes musikkforening.
Brannvern. Vatnet kom i bøttevis.
Rauma ullvarefabrikk. "Mjelvafabrikken".
Brønnsletta, før og nå.
Lasskjørere, kalesjebiler og "gamledampen".
Bedehuskoret.
De bofaste.
En vanlig dag.
I de fire åra den første verdenskrig varte, var det sjølsagt strengere beredskap i alle deler av forsvaret vårt enn til vanlig. Norge skulle jo holdes nøytralt, og vi fikk "nøytralitetsvaktene".
På Setnesmoa var det kontinuerlig vakthold hele krigstiden. Mannskapene skiftet, og det var tillatt å stille stedfortreder i denne vakttjenesta. Mange gjorde seg nytte av denne retten og fikk vikarer mot å betale bra. Tore het en bondegutt fra ei Sunnmørsbygd. Han avtjente først sin egen vakttjeneste og tok seinere på seg andres. Han ble en gjenganger der inne på moa en stor del av krigstida. Vakt- mannskapene hadde nok et dagdriverliv sommerstid, men det var sikkert en temmelig kald og deprimerende jobb om vinteren.
"Melkebåten" var fjordafolkets sikre befordringsmiddel fra 1917. Når folk skulle innover til Neset eller til Næs, tok de melke båten. Tidligere var det dampbåtene som tok gods og passasjerer, men denne trafikken minket etter at flere av fjordbygdene mistet anløp av "dampen". Den traveren som nok holdt lengst ut og gikk innom alle fjordarmer, var gamle "Nordfjord", men først og fremst i godstrafikk.
Bestyreren ved meieriet på Næs satte motorbåten "Mercur" inn i rute på fjorden for å hente melk til meieriet. Denne båten gikk noenlunde regelmessig et par ganger i uka, oftest var det med passasjerer også helt fra starten. Etter noen år ble likevel ruta innstilt.
John 0. Moen fra Måndalen hadde vært fører av "Mercur", og han anskaffet seg båten "Måna" og holdt fram med omtrent samme opplegg som "Mercur" hadde hatt. "Måna" var en større båt med bedre plass både for folk og varer. De første åra etter at "Måna" ble satt inn i rute, hadde den en viss liggetid på Neset for at bygde folket skulle få gå i land og handle. Seinere ble det slutt med denne liggetida da passasjerene gjorde stadig flere av sine innkjøp og for retninger på Næs. Strandstedet på den andre sida av Rauma ble etter hvert senteret i indre Romsdal. "Måna" gikk ruta også etter at vegen utover berga mellom Neset og Innfjorden var åpna for trafikk.
Høsten 1919 kom det to kvinnelige frelsesarmeoffiserer til Neset. De sang og talte om kristendom på en enklere og mere glad måte enn hva nesingene var vant til. De var idealister og gledes spredere som etter hvert samlet ungdom og eldre til møtene sine. Nesingene var vel ikke av de letteste å misjonere blant, i alle fall ikke innafor ungdomsgruppa, men frelsesarmeen ble godtatt og respektert.
Av offiserene fra den tida må nevnes den unge Hilma Harstad, musikalsk geni og fiolinvirtuos, beundra og likt av alle hun kom i kontakt med. At hun også likte nesingene, viste hun ved stadig å komme tilbake i ferier eller på gjennomreiser.
Kristine Grytten kom med i korpset som soldat og hun ble vel den mest oppofrende medhjelper innenfor frelsesarmeen der inne. Kristine og offiserene Solstad og Harstad ble en trio som stadig fant tilbake til hverandre, i arbeid for arméen og til ferie og avkobling heime hos gode Kristine på Brønnsletta, gårdsbruket som Kristine en gang hadde fått fradelt fra gamle Grytten prestegård.
Vi minnes Olav Jakobsen, den unge nesagutten som ble frelses soldat og seinere offiser. Han fikk etter hvert flere krevende og ansvarsfulle oppgaver og ble en av lederne i salvasjonistenes rekker.
Jeg må også nevne litt om den uhyggelige spanskesjuka som herjet i de fleste land i 1918 og 1919. Heller ikke nesinger ble spart. Det var en tid med uhygge og mange dødsfall. Sjukdommen ramma kjære og kjente, mest ungdommen og ofte de sterkeste av dem.
De som minnes denne tida, kan aldri glemme hvordan det var. Vi som gikk midt oppe i det hele, glemmer ikke symptomene hos dem som ble ramma og som hadde små muligheter til å overleve når de først var angrepet av denne sjukdommen. De angrepne ble liggende i feberfantasier, herja og utmatta. Neseblodet dryppa og tappa livet ut av dem. Vi kan heller ikke glemme hvor lite det var som kunne gjøres for å hjelpe. Med sorg og vemod minnes vi de som mista livet i denne grufulle tida.
I eldre tid kom gryttenserne til kirka enten kjørende, roende eller gående. I jula kom bønder fra dalene med hest og slede eller sluffe, godt nedpakka i dyreskinn. Dombjella ble funnet fram til denne turen.
Fra Hegerholmen og Skorgen kom de i åpne båter, roende. De trossa vær og vind over fjorden. Det var også mange nesinger på kirkeveg for å høre juleevangeliet og for å treffe kjentfolk. Folk flest likte å være ute i god tid. De ville gjerne finne seg sitteplass i nærheten av en av de store rundovnene. Gudstjenesta var ofte lang, og det kunne være kaldt også innadørs på denne årstida.
Besteborgerkoner hadde tatt på seg helgeskoa, litt stive plugg sko med knirk. Det burde helst knirke i helgeskoa, i alle fall på kirkegolvet. Synlig salmebok mellom sammenknepte hender minnet om høytid og andakt.
Folk som var eldgamle for lang tid tilbake, skal ha sagt at nav net Setnes ble til ved en ren misforståelse. Dette skulle være fra den tida da gården var av yngre dato og i forbindelse med folketellinga. Folk og fe på gården skulle telles og føres til protokols. Da den skrivekyndige spurte om gårdens rette navn, skal honden ha svart etter en tenkepause: "Sett Nes". Så ble det da skrevet Set-nes, seinere Setnes.
Det var en gang en husmannsplass og ei lita stue der Setnes gårdene grenset til Veblungen. Dette var Setnes-stuen. Nå blir om rådet der kalt Tuen. Opp mot kirka var det seinere en annen hus mannsplass under Setnes. Det var øvrestuen. Nå heter det øvre tuen. Også i "Gravå" var det en busmannsplass under Setnes. Der sto det ei gammel stue helt til 1918. Stua ble ombygd til pensjonat og fikk navnet Frydenlund. Nå er det øyrmyran som har fått Frydenlund-navnet.
Det har tidligere vært nevnt litt om en del nesingers interesse for rekruttenes ankomt til Neset, men ikke noe om rekruttenes fram- møte på Setnesmoa eller om forholda der. De aller første som møtte til første gangstjeneste (rekruttskolen), hadde nok hørt av kamerater og kjente hva de hadde i vente mens de skulle avtjene verne plikta si. Likevel var det nok mange som var nyfikne på hva de gikk til.
Førstegangstjenesta var forholdsvis kort, men repitisjonsøvelser. var det både andre, tredje ogsjuende året etter rekruttskolen. De som kom inn til repetisjonsøvelse, var blitt veteraner. Enkelte had de i mellomtida fått seg ei kone og vel også en liten bart under nesa. Vi kaldte dem for gamlegutanj, uttalt med lang u.
Disse karene satte sitt preg på alle fritidssysler mens de opp holdt seg på moa. Men disse måtte også finne seg i å få utlevert og bruke de samme slags klær og fottøy som rekruttene, bare med det unntaket at de tok seg bedre tid til å vrake og velge utstyr. Særlig fottøyet var de kresne på. Av tidligere erfaring med gnagsår og plager, var de kritiske til de høye snørestøvlene, stive av elde og preparering og av bruk på lange utmarsjer av så mange slags føtter i år etter år.
Striskjorta, fotklutene og de nærmest uslitelige ytterklærne måtte godtas bare de passet sånn noenlunde. Her var det nok ingen målsøm, bare standardstørrelser, klær som føltes stive og ubehagelige og som også var beregnet på å tåle et vinterfelttog. De samme uniformene måtte også brukes på glovarme sommerdager og helt tilknappa. Tilknappinga var en viktig del av opplæringa. Det viste seg ved oppstillingene og kontroll ellers. Plasseksersisen var trettende, ikke minst for befalet som skulle lære opp trege mannfolk til å bli soldater.
På fine sommerkvelder ble det iblant arrangert plattingdans utafor leirområdet, oftest til låten av ett eller flere trekkspill. Men også militærmusikken spilte opp av og til, helst på søndagskveldene. Sankthanskvelden var militærmusikken årvisst ute med underhold nings. og dansemusikk. Da trakk også sivilfolket opp på moa, mest ungdom fra Neset og nærliggende bygder. Dette var den store kvelden på Setnesmoa, hvert år.
Der var kjempestore sankthansbål, konkurranser for voksne og for barn. Alle som deltok fikk premie. Offiserer og menige sto for underholdninga og gjorde sitt beste for å lage til en festlig kveld for alle. På danseplattigen var det trengsel og travelhet. Lyden av svingom i marsjstøvler og klaskende bajonetter i lærbeltene blandet seg med musikken og nådde de store høyder. Også sivil ungdom var med og svinga seg i dansen, men først og fremst jentene sjølsagt.
Utmarsjene i regimentsamlingene var uhøre slitsomme. - Ubekvem mundur, tung pakning, dinglende blikkokekar og et Krag Jørgeh sen i tillegg tok ut svetten på alle og slo faktisk mange helt ut. Men etter slike dager var det dusjbad for de tallrike mannskapene. De gikk under dusjen i puljer for å bli av med landevegs støvet og svetten.
Det forekom ikke noen overdådighet i matstellet på moa i den tida. Grovstomp og dårlig margarin var tørrmaten. Middagsmaten veksla mellom klippfisk, ertesuppe og i blant saltkjøtt eller en annen hyggelig kjøttrett. Det var i det hele tatt mat som tålte både frost og varme, en nødvendighet for å kunne oppbevare mat i store meng der på den tida.
Kanskje var maten på moa et noenlunde riktig kosthold, men det var jo fristende med en kopp kaffe i telta utafor leirområdet etter middagen da. Slik luksus gikk i så fall av egenkapitalen eller av for tjenesta som var på 10 øre dagen for menige. Seinere ble dagpen gene økt til 15 øre dag. Men likevel holdt jo ikke dette til både kaffe og en liten røyk etterpå.
Det ble for trangt i brakkene i regimentsamlingene, og de store sekstenmannstelta ble da tatt i bruk. Store, runde telt med stang og feltovn i sentrum. Om natta lå soldatene med beina inn mot stanga og ovnen. Det er nok mange som har artige minner fra de dagene.
Omkring 1914 ble det bygd soldatheim på Setnesmoa. Indre misjonen var det som sto for bygginga og drifta av heimen. Soldat heimen hadde fast tilsatt bestyrer. Der ble holdt regelmessige kvelds og søndagsandakter og ellers religiøse tilstelninger av mange slag. Der var bibliotek og lesesal hvor man kunne slappe av med god litteratur. Både religiøse og mindre religiøse soldater søkte dit i fri tida. Også sang- og musikkgrupper fra Neset deltok i tilstelningene der.
Vi har ofte hørt fortalt om de første som gjorde det til sitt levebrød å lage klær til folk utover bygdene. Disse menneskene dro fra gard til gard trekkende med seg de hjelpemidlene som var påkrevd, mens stoffet til klærne gjerne var vevd på garden. Og stoffet var vanligvis vadmel. Vadmel ble brukt både til stasklær og til hver dagsklær.
Seinere ble skredderne mere bofaste. De fikk seg gjerne et lite lokale og kanskje også en lærling. Jenter kom også inn i skredder yrket seinere. Det var forholdsvis enkelt å starte et lite verksted. Nål og tråd og et pressjern samt ei saks var arbeidsredskapene. Langt seinere kom symaskina inn i yrket; først håndsymaskin, dernest trømaskin. I Romsdalen var det vel isfjordingene som var tidligst ute i dette faget. Mange ungdommer der inne tok fatt som skred derlærlinger. Av svennene var det fleire som ble mestere i egen bedrift.
Mange av disse skredderne reiste ut av bygda si og startet sin egen bedrift på andre steder, bl. a. på Neset. A. Kavli og G. Strand gikk sammen om å starte skredderverksted i Kolstadgata i ei brygge ned mot Leira. Seinere begynte Strand med eget verksted og Kavli gikk sammen med broren sin om ny bedrift. Brødrene bygde seg en stor murgård ved Torvet. Der hadde de manufakturbutikk og skred derverksted i første etasje.
Andre skreddere som bør nevnes fra Neset er G. P. Heen og Edv. Heen. Seinere kom også Olaf Kolflåth igang. Når unntas G. Strand, var disse skredderne isfjordinger.
Gutter og jente fra Neset og bygdene omkring kommer nå inn i skredderfaget etter hvert og det ble skredderiene som ga beskjeftig else til en stor del av stedets ungdom og til ungdom fra omliggende bygder, ja, endog fra Nordmøre.
Det er klart at der hvor så mange ungdommer av begge kjønn arbeidet sammen i årrekker, hendte det mangt og meget. De hadde mye spøk og moro, men de hadde nok også sine sorger iblant. De tok seg tid til begge deler, også i arbeidstida, etter som kjedearbeid, stemplingsur og tidsstudier var ukjente begreper den gangen.
Arbeiderne fikk seg tildelt tilskåret stoff, forsaker, knapper og anna nødvendig tilf ang til ett eller flere plagg og de arbeidet med dette til det var ferdig til pressing. Da var også de håndsydde knapphulla på plass.
Når jentene gikk hen og giftet seg, og det gjorde de fleste, fortsatte de likevel i skredderfaget, enten på verkstedet de hørte til eller de fikk ei symaskin med seg heim og sydde der. Utallige er de jakker og bukser som flittige husmødre har sydd i heimene sine.
Disse arbeidsmetodene finnes kanskje ennå i mindre bedrifter, men håndsymaskina er nok forlengst skifta ut. Den er vel i dag nærmest en raritet i antikvitetsforretninger og muséer. Oppdrags giverne for konfeksjonsbedriftene var først og fremst nordlandshandlerne. Disse var ofte bygdafolk med teft av business. Fiskerne langs kysten fra Vesterålen til Ishavet var deres kunder. Det meste av handelen der oppe foregikk fra telt eller buer i fiskeværene.
Også skomakerverksteder fikk oppdrag fra nordlandshandlerne. Flere verksteder på Neset hadde helårsarbeid med å lage sjøstøvler og "mannssko" til disse handlerne. Fottøy som var laget av grovt lær eller skinn, særlig sjøstøvlene, var tunge saker å stelle med. Alt fottøyet ble den gangen laga på såkalt "rettlest". Det var ikke snakk om høyre og venstre sko eller støvel.
Skomakerne, som mange andre, hadde lang arbeidsdag, fra tid lig morgen til langt på kveld. Sommer som vinter hadde de likevel sin tradisjonelle fritime. I mørketida tok de seg fri i den for de fleste velkjente "skumringstimen". Det var når det ble for lite dagslys i verkstedet til å utføre godt arbeid, og for tidlig til å tenne olje lampa. økonomien var jevnt over anstrengt, og parafinen til lampene kostet jo også penger. Det kunne også være bra å få retta ryggen.
Noen av ungdommene på Neset, mest gutter født rundt århundre skiftet, hadde begynt å snakke om at de skulle hatt en fotball. De hadde sett byungdom blant soldatene på moa som hadde leika seg med fotball i fritida. Disse ungdommene agiterte nå for å få med nok deltakere til å danne fotballag. Og omkring 1916 ble det alvor av fotballhandelen. Grasmatta på Setnesmoa lå der som bestilt og ferdig til ei førsteklasses fotballbane. Det var bare å sette på plass målstengene. Den første tida ble både trening og mindre fotballkamper avvikla heit tilfeldig. De færreste av deltakerne hadde vel knapt sett en fotballkamp.
Fottøyet hos spillerne varierte fra sandaler til beksømstøvler, og drakter var sjølvsagt ikke i bruk. Det kunne derfor til sine tider være vanskelig å skille mellom spillerne og deres lag. Det var heller ikke alle som kjente til spillereglene eller som tok hensyn til dem.
Ofte oppstod det lekkasje i gummiblæra i fotballen, og slikt var mangelvare i krigstid. Det ble anskaffet lappesaker og sykkelpumpe og dette utstyret var som oftest i nærheten når det foregikk noe på bana. Reparasjoner måtte ofte foregå under kampen, som dermed måtte avbrytes til fotballen var blitt fikset. Interessen ble stadig større for denne sporten, og stadig kom nye med som aktive på laget. Det ble etter hvert mer plan i sakene, og den 28. mars 1920 ble Veblungsnes Fotballklub stifta.
Det var visstnok i oberst Angells dager på moa at klubben fikk til delt et areal til fotballbane. Han lot nesaungdommen få dyrke sine fotballinteresser der oppe enda en del av gutta gikk med et emblem på jakkeslaget som viste et brukket gevær på rød bunn, en protest mot krig og alt militærvesen.
Det var på denne tida at venstreradikalere reiste rundt på bI. a. jernbaneanlegg og agiterte for sitt politiske syn. Radikalere som mislikte alt styre og stell i landet. Noen av dem kom seinere inn på Stortinget og inn i regjeringa som gikk inn for norsk medlemskap i NATO.
Det var ikke alle på Neset som var like begeistra for fotballsporten, i alle fall ikke i den første tida. Noen mente at det å spille fotball på søndag, var en u-ting. Men klubben hadde stadig framgang. Gode baneforhold og patriotiske nesinger som villig møtte opp som publikum og heiagjeng, betydde mye. Men først og sist var det laget på banen, de med V.F.K.-drakter som sørga for de mange bragder i tida framover.
Herman Balstad hadde vært eier av Neset og gamle Grytten prestegård fra 1912/13, men allerede i 1917 ble det eierskifte igjen. Det var kaptein Harald Ziegler som tok eiendommene tilbake til Onsumslekta dette året. Ziegler var dattersønn av Harald Onsum. Den nye eieren var en sjelden sympatisk og grei kar og godt likt av alle han kom i forbindelse med. Han stod sjøl for drifta av eiendommene, og til hjelp med gardsdrifta hadde han bare et par unggntter.
Ziegler hadde nok ingen praktisk erfaring med gardsdrift, og det gikk vel heller ikke så helt godt. Han ble antakelig etter hvert klar over at strevet med jorda ikke passet ham, og i 1920 solgte han Neset til Karl Mjelva. Den gamle prestegården oppe i Grytten var ikke inkluden i denne handelen, men ble i 1928 solgt til Bjarne Næs.
Karl Mjelva var hotelleier i Geiranger, og i likhet med broren Ansgar Mjelva var han en foretaksom og stor optimist. Karl Mjelva hadde fått bygd seg eget el-verk i Geiranger, og der hadde han en mindre produksjon av elektriske apparater. Etter at han hadde kjøpt Neset, flytta han bedrifta fra Geiranger og tok fatt med framstilling av elektriske varmovner og stekeovner i den store Onsum brygga nede ved dampskipskaia. Det ble gode tider på Neset fra da av.
I 1923 ble den nye folkeskolen tatt i bruk. Den ligger fremdeles fritt og luftig til oppe på Veblungen, plassert ganske nær den jord flekken hvor Balstad noen år tidligere hadde bygd vindmølla si. Han hadde nok ment at der oppe var det rikelig med sjelle til å drive ei vindmølle, sjøl om det ikke akkurat var der den tok på det aller hardeste. Følgelig var det også rikelig med frisk luft både utafor og inne i det nye skolebygget, særlig i 2. etasje i treverk uten særlig isolasjon. Men utsikta fra skoleområdet er makeløs. Gamle utflyttere minnes fjorden i sommertida, blikkstilla eller utrønekrusninger. Rauma elv på sakte sig mot osen og alle trollfjella og tindene østover.
Den store snøvinteren 1915/16 ble Balstad lens for får til besetninga si i fjøs og stall. Han hadde rikelig med velberga for oppe i Grytten, men på denne årstida var det ikke farbar veg dit opp da snømassene og fonnene stengte tilkomsten. Å brøyte veg på vanlig måte med hest og snøplog var helt utenkelig og umulig i all djupsnøen og snødrivene. Datidas redskaper kunne ikke gjøre noen sær lig nytte under slike forhold. Dessuten var det mørketid med korte arbeidsdager utadørs.
Men Balstad måtte få tak i fåret uansett. På stallen sto det mange flotte hester, og nå fant han på å ville gjøre bruk av heste kreftene på en noe uvant måte for å lage kjørbar veg. Han fikk tak i ekstra mannskaper og gjorde alt klart til å starte tidlig neste dag.
Et par hester ble spent for en solid langslede, og bakom fulgte en flokk laushester, både hans egne og leide hester til denne ferden. Meninga var at sleden skulle lage spor og laushestene følge sporet og trakke snøen ned til fast underlag.
Etter mye slit med snømåking i de verste snødrivene og heste bytte foran sleden, nådde følget endelig over Istra Bru og gjorde seg klar til å angripe stigninga mot Brønnsletta. Men terrenget lot seg ikke forsere, og følget kom seg altså ikke videre. Snømengdene og drivene var for svære, og dessuten var mørket begynt å sige på. Det ble bare å gi opp og ta fatt på heimvegen.
Dagen etter viste det seg å være lite igjen av den opptrakka delen av vegen, og Balstad bestemte seg da for å gjøre et forsøk fra Sogge- siden. Han fikk i stand en avtale med Sogge-bøndene om å brøyte sammen med hans egne folk og gamper oppover mot Soggemoen. Dette var heller ingen liketil sak den vinteren, men da det omsider hadde lykkes å ta seg igjennom til Soggeherget var det for holdsvis greit å komme seg videre over flata til gamle Grytten og det dyrebare foret.
