Forord.
En nesakonge.
Håndverkere og landhandlere.Gjetergutt.
Verneplikt og amerikafeber.
Blodigler og askeavkok.
Forsamlingslokalene.
Fløtt over Rauma for 10 øre.
Konfirmasjon, fortsettelsesskole og deltidsjobb.
Skorgedalsverket og de første industribedriftene.
Vikinghallen. Ekteparet Samuelsen.
Navnebytte.
Det hendte på setnesmoa.
Skreddere og skomakere.
Veblungsnes fotballklubb.
Nye eiere overtar stedet.
Veblungsnes musikkforening.
Brannvern. Vatnet kom i bøttevis.
Rauma ullvarefabrikk. "Mjelvafabrikken".
Brønnsletta, før og nå.
Lasskjørere, kalesjebiler og "gamledampen".
Bedehuskoret.
De bofaste.
En vanlig dag.

BLODIGLER OG ASKEAVKOK.

     Et gammelt og falmet bilde som viser småsildfangst utafor stran da mellom Neset og Djupdalen, er kommet fram i lyset og har vakt mange minner. Bildet viser Veblungen sett fra sørvest, slik den var før det ble oppdaget at den besto av rein, fin og verdifull sand. Vi ser den gamle, smale vegen utover mot Djupdalen med "Stornaustet" omtrent midtvegs, og det store, flotte asketreet like ved. Litt nærmere Neset hadde to eller tre nesinger hver sin vesle potetreit, små oppbygde jordlapper nedafor vegen, helt ned mot sjøen.

     Utover denne vegen trasket i sin tid en og annen nesing etter kua si på veg til beite i utmarka mellom Djupdalen og Einmarka. En av disse gamlingene, en avdanket seilskuteskipper, pleide å gå med ei svepe i handa mens han diltet etter kua si. Svepa var visst aldri i bruk, men vi ungene fantaserte om at han hadde vært skipper på ei slaveskute og hadde svepa fra den tida.


Sildefiske utafor Veblungsnes.
I bakgrunnen til høyre ligger Veblungen slik den var før krigen.

     Ellers minte bildet om de svære brisling- og mussafangstene som ble tatt på den tida. Også nesingene hadde sine notbruk, og de kunne ta større fangster enn de ble av med. Da ble småsilda brukt til gjødsel på de store attlegene på Veblungen. Onsum hadde interesser i notbruket og gjorde seg vel bruk av dette.

     Utafor det ytterste huset mot Djupdalen sto smia som hørte til gardsbruket. Den var sikkert plassert der for å hindre brann i tettbebyggelsen.

     Av andre minner fra denne tida kan nevnes de gamle mål- og vektsystemene og hvordan de hang igjen i dagligtalen. Lengdemål ble angitt i fot, alen, favner og tildels i roder. En gammel fot var lik 31,4 cm. En alen var lik to fot og en rode var lik ti fot eller 3,14 meter og lik omkretsen av en rundel med tverrmål lik en meter. Rode-målet ble helst brukt i forbindelse med det veg-vedlikehold som bøndene hadde plikt til å sørge for.

     Enda det nye systemet for vekt og lengdemål er fra omlag sam me tid som overgangen til krone og øre, synes jeg å minnes at varer ble omsatt etter de gamle normene. Det kan forresten være fristende å nevne litt om dette.

     Melk og fløte og anna fludium ble målt i pel, pott eller kanne. En pott var knapt en liter og det gikk to potter på ei kanne. En pel var fjerdedelen av en pott og var finmålet til fløte og anna dyrebar væske. Skjeppe var målet som ble brukt for korn, salt, frukt og andre grovvarer. Ved småhandel på bua gikk det på mark og pund, henholdsvis knapt en kvart og en halv kilo.

     Det var visst ikke mange som hadde vansker med å forstå hva disse benevnelsene sto for den gangen de var i bruk. Verre var det nok for mange da de skulle til med benevnelsene meter, liter og kilo med tilhørende inndelinger. De gamle benevnelser og tellemåter ble forresten brukt i lange tider etter at det nye systemet var lovfesta.

     All handel foregikk på en annen måte enn hva tilfellet var seinere. Kaffe ble kjøpt som grønne bønner og brent i malmgryte på forbrukerens eget kjøkken. Prosessen videre var maling på hånd- kvern, fin- eller grovmalt etter behag.

     Også den gangen var det enkelte som drakk kaffen svart, men disse menneskene ble betraktet som helt spesielle. Det var likesom på kanten av god folkeskikk å drikke svart kaffe.

     Sirup var det mest brukte "pålegg" på brødskivene. Sirupen ble tappet direkte på mugge fra tønna i krambua. Det kunne gå noe på slump med denne sirupshandelen, i alle fall hvis det ble forsømt å veie mugga før påfyllinga.

     Formstøpte "sukkertopper" hang under taket på enhver bra landhandel, hengt opp etter en innstøpt taustump. De veide omlag ti pund, eller knappe fem kilo, og var formet som en slank kjegle. Til oppdeling på bua ble det brukt sukkerøks. Findelingen til sukkerbiter ble gjort med sukkersaks heime på kjøkkenet. Av andre søtsaker var det brunsukker som ble mest brukt. Brunsukkeret ble av mange benevnt som "brystsukker".

     Årelating eller koppsetting ble mye brukt i eldre tid for å lindre sjukdom og diverse plager.

     På Neset bodde det ei kone som brukte en annen metode. Hun hadde blodigler på ei glasskrukke fylt med myrvatn. Med iglene behandlet hun folk for verkefingre, muskelsmerter, forfrysninger og mye anna. Behandlingen var enkel nok. Den aktuelle legemsdelen ble varmet opp med fuktige, varme kluter for at blodet skulle strømme til. Så ble det smurt på et søtstoff og iglen (e) ble plassert. Når så de grådige blodiglene etter en tid var blitt sprengfulle av blod, trillet de av og behandlingen kunne, om ønskelig, fortsette med nye igler. Slike ting kunne vi ungene følge med i på kloss hold i barneåra. Nå er vi kommet et hakk lengre. Vi er kommet inn i askeavkok-alderen.

     Det fantes mange originaler på Neset i eldre tid. Gamle utflyttere koser seg ofte når de tenker tilbake og snakker om dem. De var så spesielle både i skinn og sinn. - Noen var stormaga, si'rompa og snarsinte. Andre var skrinne, humoristiske og tørrvittige. Noen av dem var velstående etter datidas forhold, mens andre var utfattige. Der var alvorsfulle gamlinger og lattermilde gamle kjerringer.

     Et eldre ektepar hadde landhandel i nærheten av "Arbeidern". De hadde en gang i tida drevet en god forretning og var ansett som velstående. Når de gjorde sine vareinnkjøp, var det alltid i store partier med betaling fix kontant, som det het. Derved oppnådde de store rabatter. Med åra ble jo også dette ekteparet eldre og fikk etter hvert den fikse idé at de kunne velge sine kunder. Eller sagt på en annen måte: De likte ikke å selge sine varer til hvem som helst. Som forståelig kan være, minket nok omsetningen deres og varelagrene ble liggende der år etter år. Omsider ble det faktisk liv i de gamle 100 kg sekkene med mjøl.

     Da den første verdenskrigen brøt ut, ble det snakket om rasjonering. Hamstring av bl. a. matvarer tok til, ikke minst når det gjaldt mjøl. Dermed ble ekteparets gamle varer omsatt temmelig fort. Og midde-mjølet fikk bokstavelig bein å gå på. Noen få av konene på stedet ble omtalte som madammer. De fattige brukte denne benevnelsen på husmødre som hadde noe å legge i spannet til dem som kom og fikk smuler etter et måltid.

til toppen

FORSAMLINGSLOKALENE.

     Forsamlingslokalene var «Arbeidern» nede i Onsumgata, "Losjen" som lå i Oppdraget og bedehuset aller lengst oppe i Kolstadgata. Seinere fikk vi også "Festiviteten".

     Det var vanlige innvånere som gikk sammen for å stifte Arbeiderforeningen. Navnet kan nok tyde på at de lå litt på venstresida i politikken.

     Medlemmene korn sammen for å lese tidsskrifter og aviser og for å diskutere saker de var opptatt av. Egentlig var det vel ei mannfolkforening, men det forekom nok også kosekvelder da damene var med.

     Årsfestene de hadde i eldre tider, gikk det "gjetord" om. Disse festene var sikkert en kjærkommen avveksling fra hverdagens slit og ensformighet.

     Etter hvert ble det ungdomen som overtok i foreningen, men det var ikke lengre den stilen over sammenkomstene som i den tida gamlekara hadde styringa.

     Godtemplarfolket hadde sin forening tilsluttet I.O.G.T. Som nevnt hadde de også sitt eget forsamlingshus. Losjen var sjølsagt først og fremst tenkt til bruk for foreningens og medlemmenes arbeid for avholdssaken i sin alminnelighet og for å bekjempe alkohol problema blant nesingane i særdeleshet. Foreninga hadde også barnelosje der medlemmene av storlosjen gjorde sitt beste for å få ungene til å forstå fordelene ved å holde seg borte fra alkohol og to bakk.

     Det var ikke særlig populært med avholdsarbeid når øl- og vin samlag var nære naboer, men det var vel nettopp derfor en nød vendighet.

     Losjemedlemmene hadde også festlige sammenkomster. Mest populære var kanskje korgefestene. Damene ga hver sin korg med noe godt i til kveldens auksjon, og de mannlige medlemmene ga bud. Det kunne følge litt spenning med da vinnerne jo skulle dele inn holdet med de respektive giverne. Oppklaringen om hvem som var hvem, ble først gjort kjent under kaffeserveringa.

til toppen

FLØTT OVER RAUMA ELV FOR 10 ØRE.

     Så snart vi søsken heime hos oss var blitt såpass store at vi kunne håndtere en robåt, var det ingen veg utenom. Far måtte skaffe seg en slik, og vi dorga i Raumaosen og langs strendene utover mot Innholmen.

     Det hendte også at båten ble brukt som fløttmannsbåt i konkurranse med Hans på Næsøyran. Han drev dette med fløtt over Ramnaelva som beilårsyrke. Vintersdag var det jo ikke rare trafik ken over elva, men Hans kom på signal sjøl om det bare var en person som skulle fraktes over. Dermed ble det bare en enkelt ti-åring å tjene.

     Sommerstid, og særlig i turistsesongen, var det kanskje en slags leveveg, men da var vi jo også flere som ville tjene en slant på denne trafikken.

     Før første verdenskrig var det ofte tyske krigsskip i vestlandsfjordene. Og mange kom årvisst inn Romsdalsfjorden og ankret opp utafor Næs. Når gastene hadde landlov, ble det stor trafikk over Rauma. Gastene skulle på dansetilstelninger som ble arrangert på Neset. Det kunne være flokker av gaster i fjell og fjøre. Dagen før deit tyske flåten ble kalt heim i forbindelse med det forestående krigsutbruddet, var det ekstra stor trafikk over Rauma. Gastene måtte jo komme seg ombord i krigsskipene på Næs-sida.

     Blant de som rodde tyskerne over elva den dagen, var også min eldre bror og jeg. Vi tjente mange ti-ører den dagen. Ennå kan jeg minnes de uhyggelige ulene fra krigsskipene som lå og ventet på mannskapene. Noe seinere stimte de fire-skorsteiners kolossene ut fjorden.

     Anleggsarbeidet ved Raumabanen tok til i 1912. Og der ble det mange gode arbeidsplasser. Innflyttere kom til Romsdalen og til Neset også. Tidligere innflyttere var oftest kommet fra distriktene om kring, fra Isfjorden og Måndalen, fra Skorgen og Innfjorden, men kanskje mest fra Soggetraktene. Det var håndverkere og fiskere og andre som kjempet for en leveveg.

     Raumabanen ble bygd med de enkleste midler og redskaper. Det ble brukt bor og feisel til arbeidet i fjell og stein, spade og hakke til sand og jord. Et arbeidslag fra Neset sto på i flere år med å ta ut finsand i Hølgenesskjæringa, og redskapet var spade.

     Eldrc nesinger som fikk arbeid ved anlegget, gikk til fots til og fra jobben i den første tida. Dette var arbeidere som hverken eide eller kunne bruke en sykkel.

til toppen

KONFIRMASJON, FORTSETTE LSESSKOLE OG DELTIDSJOBB.

     Året etter krigsutbruddet var min årgang ferdig med folkeskolen, og vi skulle gå for presten, som det het. For å komme til presten på Næs, slo vi oss gjerne sammen og rodde over Rauma til Kammen og tok beina fatt videre. Andre ganger tok vi fløtten over, eller vi gikk avstikkeren om Grøttørbrua. Vante som vi var til å gå og løpe, var ikke vegen noe å nevne.

     På godværsdager foregikk undervisninga i prestegardshagen. Prost Hatlemark fant fort fram til det åndelige nivå vi sto på, og gjorde sitt beste for å komme ned på samme nivå. Det var klok og fin taktikk av den lærde teologen da han vel kanskje ville komme på bølgelengde med oss alle.

     Det var forresten den samme høsten fortsettelsesskole ble satt i gang på Neset. En ungdommelig lærer fra ValIdal, Nils Linge, hadde oppgaven å informere elevene sine om de aktuelle emner, oppe fra podiet i losjehuset.

     Vi hadde omsider lagt et par av ten-åra bak oss da jeg fikk en slags deltidsjobb hos gamle Pedersen. Han hadde hatt ei lita krambu i et gammelt skur nede ved landgangsvorra, og han levde en lite trivelig tilværelse der. Nå hadde han bygd nytt hus i Onsumgata. Huset hadde innreidd butikk i første etasje og leilighet ovenpå.

     Den nye butikken ble, i likhet med den gamle, et samlingssted for mange av Nesa-ungdommen. Den gangen var det ikke noen form for stcngningsvedtekter, og kundene slo seg ofte til på bua til langt på kveld. Emner av mere eller mindre viktighet ble diskutert eller kommentert gjennom åra der i bua.

     Pedersen var en av de få på stedet som abonnerte på en hoved stadsavis, og i krigsåra fikk kundene vite siste nytt når de tok turen innom bua hans. Pedersen var også eier av ett av de fem-seks marke tentertelta*) som sto langs vegen utafor leirområdet på Setnesmoa i rekruttsesongen. i de øvrige telta var det foretaksomme kvinnfolk som solgte kaffe, smørbrød og en del frihandelsvarer.

*) Marketenter -- eldre betegnelse for person som selger matvarer, drikkevarer, tobakk og andre varer som ikke hører inn under den militære forpleining.

     Pedersen hadde det midterste teltet og det mest varierte vare- utvalget. Jeg var en slags altmulig-gutt i teltet, tok imot varer, solgte en del og var dessuten betrodd å stelle med inntektene. Jeg har mange minner fra denne telt-tida.

     Det var ei kone i et av telta som hadde fått vite at hun var blitt ilignet skatt til kommunen. Dette var noe nytt og harmelig, syntes hun. Det gjaldt minsteskatten på to kroner, lignet etter skjønn. Kona var arg og sa høylydt fra om sitt syn på saka. Enkelte mente likevel at det måtte være en ære å være kommet med i skattelistene. Det var ikke oppgaveplikt for folk uten fast inntekt den gangen.

     En slags skjønnsligning ble foretatt, men vel de færreste betalte skatt. En av de mange hendelsene på den tida minnes jeg godt. På en av disse sommerdagene i jobb hos Pedersen kom det en forholdsvis stor sending av rå pølser fra en slakter i Molde. Pølsene var bereg net på salg i teltet på moa, men kvantumet sto ikke i noe rimelig forhold til omsetninga. Det var enten en feilsending eller også feil bestilling. Mulighetea for å kunne bevare pølsene i dage. eller uke- vis var ikke tilstede og dermed ble pølsene «lett bedervet». Det var da Pedersen fikk en lys idé. Pølsene ble saltet og hengt opp i ei sjø bu. Neste sommer ble de samme pølsene solgt fra teltet som mør.

     En storslått gave fra Harald Onsum i et av hans siste leveår gjorde det mulig å forlenge og bygge om det gamle bedehuset. Det fikk nå en rommelig storsal en mindre, samt et tidsmessig kjøk ken. Skyvbare skillevegger gjorde det enkelt å omdisponere lokalene etter behov. Storsalen hadde lyst og fint inventar og høy, hvelva himling. At akustikken var god, kunne merkes når det kristelige sangkoret underholot på møter og fester. Et stort portrett av Onsum på en av veggene i "likjesalen" var et minne om den store gaven hans.

     Det var på bedehuset de store årlige juletrefestene ble avviklet. Der møttes nesingene i jula, heimeværende og bortearbeidende som ville feire jula sammen med slekt og venner. I fineste stas møtte de opp, unge og eldre, forventningsfulle unger og stolte foreldre.

     På slike fester var det god sang og musikk, opplesning og lett underholdning ellers. Skjemt og alvor vekslet med gang og trengsel rundt julegrana. Og sjølsagt møtte julenissen opp med gavesekken sin. Servering fra et godt kjøkken skapte hygge og kos rundt kvitduka langbord i "likjesalen". Dette var årets store og tradisjonelle familiefest på Neset.

     Etter Onsunis død i 1912 ble Neset solgt til Herman Balstad. Også eiendommen oppe i gamle Grytten hørte med i handelen. Bal stad var en idérik mann og sikkert en dyktig gardbruker. Han fikk satt opp ei stor vindmølle bak driftsbygningen på Veblungen. Energien fra vindmølla ble overført via grovt manillatau til treskeverket på låven. Ellers ga nok vindmølla energi til andre formål også.

     Skorgedalsverket var bare så vidt påtenkt på denne tida, men Balstad gjorde seg altså nytte av sjella som likesom var u-uttømmelig.

     Balstad fikk også satt i stand den store, gamle lagerbua ved vorra. Denne ombygde bua ble kalt Festiviteten og den tjente mange formål så lenge den fikk stå. I den første bygninga brukt til danselokale og andre arrangementer. En tid var forresten Frelsesarmeen stasjonert der, og en tid var ei spise-forretning i sving der. Mjelvafabrikken gjorde seg også bruk av lokalene i noen år.

     Det har tidligere vært nevnt litt om rikelige mengder av sild og storsei i fjorden i eldre tid. Men det var også godt om laks. Det var ikke noe forbud mot kastenotfiske, og en opplevelse var det å få være med når de som hadde kastenot, skulle ut for å prøve fiske lykken. Likevel var det med kilenot de store fangstene ble tatt.

     Langs stranda fra Neset sto det årvisst tre kilenøter utover mot Djupdalen, og det hendte ofte at det ble tatt en par dusin storlaks om dagen. Fisket foregikk på den årstida da laksen var på veg mot gyteplassene i Rauma.

     Setnesbøndene fisket en del med kastenot oppe ved Grøttør brua i seinere år. Men laksebestanden hadde minket etter hvert, og nå var det langt mellom laksestimene som ville opp i elva. Det var ikke lenger slik som den gang gjødselkjerrene på Ak og Fiva ble tatt i bruk for å kjøre til gårds laksen som engelske adelsmenn fisket med stang i Rauma elv.

     Vår nærmeste nabo hadde en dag tatt en laks på nitten kilo på dorg i Raumaosen. Den spennende dragkampen ble beglodd fra kaia og fra landgangsvorra.

     Det var stadig noe som hendte ved og i nærheten av denne vorra. Der kunne det i blant være et lite fisketorg, og dit kom også bøndene fra bygdene omkring og fortøyde robåtene sine mens de var i land for å handle, kjøpe eller avhende varer. Og kanskje skulle de innom "Samlaget" i samme slengen.

     Nede på vorra lå det sommerstid stadig mere eller mindre nakne unger og undret seg over det yrende livet i sjøen. Det hendte nok i blant at unger plumpet uti i sin iver og nyssgjerrighet, men opp på det tørre kom de seg, ikke så sjelden i forkommen tilstand for resten. Sjøl ble jeg fem år før jeg "badet" på denne måten - første gangen.

til toppen

SKORGEDALSVERKET OG DE FØRSTE INDUSTRIBEDRIFTENE.

     Sommeren 1916 kom Johs. Soma til Neset. Han hadde vært disponent ved Romsdals Uldvarefabrik i Molde. Nå ville han prøve noe for seg sjøl og han startet "Uldvarefabrikken Varden". Dette var opptakten til den nåværende Rauma Ullvarefabrikk.

     Ansgar Mjelva på Næs hadde fått bygd et elektrisitetsverk i Skorgedalen og kunne dermed levere strøm til Næs og Neset fra 1917. Elverket var ofte svært overbelastet, og i blant var strømmen helt vekk. Det var likevel et stort gode for hele kommunen at verket kom i gang. Etter hvert forsvant oljelampene rundt omkring i heimene. De fleste abonnentene hadde på forhånd bestilt såpass mye strøm at de hadde nok til noen lyspærer og kanskje til ei lita kokeplate.

     Peder M. Synnes hadde kjøpt den store, gamle dansesalen på "Likjetorvet" og startet der en møbelfabrikk omkring 1912. Dette var visstnok den første motordrevne bedriften på Neset. Drivkraften første åra var en stor bråkende forbrenningsmotor. Eksosrøret endte utafor veggen og laget uvante lyder i området. Seinere ble eksos røret forlenget og lagt i ei tretønne og dekket med kultstein. - Det verste bråket ble dermed litt avdempet. Da Skorgedalsverket kom i drift, ble forbrenningsmotoren omsider byttet ut med elektro motor.

til toppen

VIKINGHALLEN. EKTEPARET SAMUELSEN.

     "Vikinghallen" var det flotte navnet på et bygg som ble reist i 1917. Drakehoder på husgavlene og utformingen ellers viste at her holdt det til folk som var en god del utenom det vanlige.

Vikinghallen

Det var ekteparet Samuelsen som ville drive pensjonat og kafé her, sentralt for kunder fra Setnesmoa og jembaneanlegget. Han var en nordnorsk kjempe, mens hun var et stuttvokst og kraftig kvinnfolk fra Sunnmøre. De brukte kjælenavna "Småen" og "Mut ter" når de snakket om eller til hverandre. Samuelsen var en riktig fargerik kar. I tillegg til sin veldige korpus, brukte han iøynefallende klær, rommelige dresser av kost bart stoff med opplegg, klaffer og knapper. Fottøyet sto i samme stil, sko og tøfler som passet seg småen i størrelse og med stas og broderier. Samuelsen var svak for glitter og stas og gikk med ringer og kjeder av tungt gull til hverdags. "Småen" hadde oppsynet med skytebanen, spilleantomatene og de to faste hjelperne deres. "Mutter" greidde opp med gjestenes ønsker om mat og drikke, godt hjulpet av et par unge jenter. Ekteparet anskafret seg bil, en av de første privatbilene på stedet. Når mutter hengte på seg all stasen sin og satte seg ved sida av småen og med privatsjåfør ved rattet, ble de behørig beglodde. Farten var jo ikke større enn at paret lett kunne beskues på sin ferd. Samuelsen var en grei kar, og mutter var ei koselig gammel kone. Vikinghallen ble revet i 30-åra engang. Den sto i krysset Neset - Setnes ved den gamle "nyveien", vis a vis den nåværende Svingen Café.

til toppen

Oppdatert den 05. jul 2013 Magne Heen -- mailto:Magne Heen 11/01-97