Minner fra det gamle Veblungsnes.

Forord.
En nesakonge.
Håndverkere og landhandlere.Gjetergutt.
Verneplikt og amerikafeber.
Blodigler og askeavkok.
Forsamlingslokalene.
Fløtt over Rauma for 10 øre.
Konfirmasjon, fortsettelsesskole og deltidsjobb.
Skorgedalsverket og de første industribedriftene.
Vikinghallen. Ekteparet Samuelsen.
Navnebytte.
Det hendte på setnesmoa.
Skreddere og skomakere.
Veblungsnes fotballklubb.
Nye eiere overtar stedet.
Veblungsnes musikkforening.
Brannvern. Vatnet kom i bøttevis.
Rauma ullvarefabrikk. "Mjelvafabrikken".
Brønnsletta, før og nå.
Lasskjørere, kalesjebiler og "gamledampen".
Bedehuskoret.
De bofaste.
En vanlig dag.

Minner fra det gamle Veblungsnes. (1)Forord

Minner fra det gamle Veblungsnes var skrevet i 1978/79 og var da inntatt i Åndalsnes Avis. Stoffet er litt fyldigere i dette heftet. De fleste bildene er tatt av fotograf Lars Sødahl i tiden før 1920.

Peder G. Søvik.

Neset/Nesa = Veblungsnes. (Webmasters anm.)

Minner fra det gamle Veblungsnes. (1)

     Natta til andre mai i 1940 ble bebyggelsen på det gamle Neset bomba og brent ned av tyske fly.

     Vi som er oppvokst på dette koselige strandstedet, har mange minner derfra. Kanskje vi som er kommet noe opp i åra og har flyttet fra Neset før brannkatastrofen, har flest minner å ta vare på.

     Jeg har lyst å fortelle litt om forholda der inne og om en del av det som hendte i tida fra 1905, slik jeg minnes det.

     Først litt om den gamle og tradisjonsrike Romsdalsmartnan.

     De første tegn på at martnastida nærmet seg, var at tilreisende handelsmenn kom og satte igang med å reise telta sine. De kom fra Ålesund, Molde, Knstiansund og mange andre steder. Det hendte at trønderne møtte også. Mange bransjer var representerte. Jernvarer, manufaktur, gull. og sølv-varer. Fruktdyrkere fra Hardanger og Sogn var også frampå for å selge varene sine. Karusell og kaffe telt ble reist på torget, og snart sto det telt i rekke og rad i gatene også.

     På denne tida var martnan en blanding av handel, romantikk, krangel og fest. Mye av handelen besto nærmest av varebytte. Skuter kom innover fra kyststrøkene med saltsild og fisk, mens bønder fra innlandsbygdene møtte opp med sine produkter som never og bark, korn, smør og ost og mange andre varer som øyboerne hadde bruk for.

     Jeg husker sunnmøringer som kom igjen år etter år med frukt, gammelost og geitost. På godværsdager foregikk slik handel på åpen gate. Var det ruskevær og gråkaldt, kunne en liten kjeller tjene som lager og handelsbod.

     Det fantes flere øl- og brennevinsamlag, mer eller mindre legale. Det siste samlaget ble avviklet i begynnelsen av den første verdenskrigen. Da ble et restparti av den edleste vinen lagret i en mørk kjeller og seinere broderlig fordelt mellom aksjonærene. Etter den tid måtte såkalte polvarer bestilles fra Molde eller også hentes der.

     Til martnan kom det hestedrifter fra mange kanter av landet. Også langs det gamle tråkket mellom Valldal og Romsdalen var det hester underveis til martnan. Kløvhester tok seg ned bratta under Trolltindan med varer som skulle omsettes. Utenom sjølve hesten kunne det være så mangt å selge, bytte eller kjøpe.

     På martnan var det hesteprat, hestelort og hestehandel. Handelen ble som regel avslutta med en eller flere drammer, for kjøpskål måtte det være.

     Taterfølgene var årvisse i martnasveka. Da møtte de opp mer tallrike enn til andre årstider. Mørke var de både i hud og hår, fargerike og skravlende på sitt eget tungemål. Hestehandel, klokke bytte og tuskhandel var deres gebet.

     Martnan var årets store høstfest. Da var det overfylte danselokaler med lirekasselåt, sigøynerkjerringer som spådde i kort eller i hånd, sverdslukere som opptrådte på åpen gate, skytebane og annen løyer.

     Oftest var det trengsel i gatene ut på ettermiddagen, men mest om kvelden. All slags folk var møtt fram. Det var nykonfirmerte og nyfikne jenter og gutter fra bygdene omkring og eldre ungdom som kanskje fant seg en martnaskjæreste, eller andre som ville være med å "ture martnan".

     Vinteren på Neset var ofte lang og kald med den evindelige sjella som kunne gjøre livet surt mang en gang. Den føltes et hakk striere den gang enn i seinere år.

     Noen særlig vintersport var det ikke, men det kunne være fine dager innimellom da vi kunne renne på ski nedover Veblungen og i Malibakken. Der rente forresten de beste gutta hele løypa på ei ski og ofte med en unge på ryggen attpå til. I Malibakken rente ungdommen også på langslede helt fra toppen og ned på Leira.

     Isen på vannbassenget oppe i Einmarka var vårt skøytestadion vinterstid. Ville vi ha større sparkeplass, var det isen på Istra vi da tydde til. Der oppe var det ofte fin is, fra brua og fram til Lushauene. Vi trossa stri sjelle over Setnesmoa og Setnesryggen og gikk den gamle vegen, som kan være temmelig drøy om vinteren. Her stridde skolebarna fra Setnesødegård seg fram til og fra skolestua på Neset. Ellers er vegen den siste rest av den gamle riksvegen fra Devold, over Rauma og Istra ned til Neset. Steinrester etter bruka rene i Rauma er kanskje synlige ennå.

     Jeg minnes skolelæreren og hans interesse for elevene sine, aktivitetene som han satte i gang i skoletimene, i friminuttene og utenom skoletida. Om kveldene vinterstid hadde vi sløyd og på fine vinterdager hendte det vi var på "langtur" med skiene. På forsommeren var vi med på skogplanting i omegnen.

     Det var en rommelig forgang til skolestua, og der hadde vi hengt opp klatretau, turnringer og enklere trimapparater. Skolebibliotek hadde vi også. Eventyrbøker for de minste og spennende og lærerikt lesestoff for de eldre elevene. Bøker om negerslaveri og indianerkriger i Amerika var aktuelle den gang. Læreren stelte med utlånet etter skoletimene.

     De første åra i skolen brukte vi griffel og tavle i skrivetimene og svamp til å fjerne feil eller rot med. Skoletimene ble alltid åpnet og avsluttet med et salmevers, og rett ofte måtte vi lære oss et nytt salmevers heime til neste skoledag. Noen av disse huskes ennå, 70 år seinere. Pedellene Edvart og Man sørget for vask og oppfyring i skolestua.

det gamle skolehusetDen gamle skolestua, skolemester og elever.
De dagene vi hadde fri fra skolen, ble godt utnyttet, sommer som vinter. Når snøen kom, laget vi festninger og iglooer i fonnene. Vi førte snøballkrig mellom øst -og vestboerne. Da var området ved klokketårnet skillelinja mellom de stridende. Bare helt nøytrale personer fikk passere over skillelinja. Oftest var det stillingskrig og smått om nærkamper.

     Om sommeren fartet vi i skog og mark. Vi satte opp snarer og fanget kramsfugl på hemmelige steder så ikke fangsten skulle bli røvet av andre gutter. Kramsfuglen ble levert ved kjøkkeninngangen til Onsumgården og ble betalt med tre øre pr. stykk jevnt over. Det var i krattskogen i Einmarka og innover mot Sandgrovdalen vi vanligvis fanget kramsfuglen, men bare ut på høsten da rognebæra var blitt modne. Vi hadde aldri snarer ute i rugetida, og heller ikke mens fugleungene var for små til å greie seg sjøl.

     Alt i terrenget der oppe er rasert siden den gang, og nesingene i dag er blitt et utfartssted fattigere. Det er bare minnene igjen: Sommersøndager med kaffekos, leikende unger og avkoblende for eldre, og den flotte utsikta der oppe fra.

     I siste halvdel av forrige århundre var det mye utflytting fra innlandsbygdene. Mange søkte utover mot kysten, til strendene langs Romsdalsfjorden og til Sunnmøre. Noen av dem som kom vestover, stoppet på Neset og ble boende der. Alle var de ute etter arbeid som de kunne brødfø seg av. Det var karrige tider. Vanskeligst var det nok for folk som ikke hadde lært seg noe yrke.

     Også etter århundreskiftet var det mye fattigdom og usanitære forhold. Sosial omsorg var nærmest et ukjent begrep den gang. De mest trengende fikk i blant matlapper av kommunen så de kunne hente de helt livsviktige varer hos landhandleren. Men det var også de som gikk en tung tiggergang i heimene der det var håp om å få tak i litt mat eller et brukt klesplagg.

     Brensel til vinterbruk var noe av det nødvendigste utenom mat, men mange var de som ikke hadde midler til noe innkjøp. De måtte nøye seg med rekved, tørremer og annet brenne fra naturen. Dette ble så samlet med tanke på den lange, harde vinteren.

     Ildstedene var ofte lite tess, såvel ovner som gruer. Det kunne bli mye røyk og lite av varmen som kunne trenges sårt. Jeg både så og hørte om slike vanskeligheter da jeg som smågutt var innom hos folk i fattige kår. Mørketida var særlig hard for mange.

     Omsider ble det atter vår og sommervarme og de aller fleste av nesingene livna til igjen. På ny opplevde de den fantastiske na turen der inne og alt det den førte med seg av små og store gleder.

     Også ut over landsbygda var det vanskelige forhold for mange, og det ble gjort atskillige anstrengelser for å tjene noen kroner eller ører. Ei lita inntekt hadde eldre menn som gikk fra hus til hus på Neset og solgte sopelimer som de sjøl hadde laget. Prisen var 15 øre stykk, og da var tilfanget henta fra skogen, bearbeida og bunta i hop med fine vidjeband.

     En del landmannsprodukter ble omsatt på samme måten. Saup og surmelk ble levert i litervis i heimene, oppmålt fra spann med medbragte halv- og hellitermål. Smør, ost, poteter, ved og andre produkter ble tilbudt der det var von om salg, helst mot kontanter. Ellers ble det jo å bytte vare mot vare hos landhandlerne.

     Jeg må nevne litt om et av de eldste og fattigste ektepar på Neset. Han var innflytter fra Oppland. Hun var opprinnelig ei jente ute fra Innholmen. Mannen var en av de mange som tok tilfeldig arbeid der det måtte by seg. En enfoldig fyr som ble ertet ofte av ungene. Han var lett å få i harnisk og fikk han tak i en av skøyerungene, før eller seinere, var avstraffelsen å bli løfta opp etter ørene mens mannen holdt en lengre formaningstale. Det hendte jo at han tok feil unge, men metoden var virksom, og det ble holdt god av stand til gamlingen for en tid. Kona var låghalt og utrolig skjelv hendt. Hun pleide å få en kopp kaffe av mor når hun kom innom hos oss. Da strevde hun fælt med å unngå søling på bord eller kjøkkenbenk. Det var gode gamle Olina i nabolaget vårt der inne i botnen av Romsdalsfjorden.

til toppen

En Nsakonge

     Den mektigste mann i indre Romsdal omkring århundreskiftet var Harald Onsum (1819 - 19l2). Han eide strandstedet Veblungsnes og hadde hånd om det meste av handel og vandel både der og i omliggende bygder. Han var en Nesa-konge av stort format.

     I Onsums velmaktsdager seilte skutene hans på inn- og utland med varer til og fra hans mange store foretak. Det kunne være tømmer og fisk for utgående, og salt, korn og mange andre varer på heimvegen.

Harald OnsumNesakongen
Harald Onsum

     Det jeg minnes av dette fra 1905 og åra seinare, var korn- og saltbingene i bryggene og ishuset med store lagre av isblokker beregnet på kjøling av egne varer på sjø og land.

     Det er klart at med så mange og omfattende tiltak som Onsum satte i sving, hadde han bruk for arbeidsfolk av ulike slag, fagfolk av mange yrker og løsarbeidere. Tilfeldig arbeid på bryggene ble ofte betalt med matlapp på varer for avhenting i Onsums egen butikk. Kanskje ville Nesa-kongen forvisse seg om at lønna ble brukt til mat og ikke til drikkevarer.

     Vi ungene hadde stor respekt for den gamle gubben og så på ham med ærefrykt, uoe i likhet med den vi viste presten når han kom kjørende i trilla si. Da trakk vi oss ut i vegkanten og tok av lua slik vi var blitt formant heimefra.

     Den store kvitkalka gråsteins hovedbygninga i sentrum var et herskapshus med stil, men den brant ned i 1940 i likhet med den øvrige bebyggelsen på stedet.

     De bakenforliggende husa som hørte til gården var av samme solide kvalitet og stil, alt beregna på stort og lettvint stell. Der var klokketårnet med suppeklokka og like ved stod en av de få vann- postene der nesingene henta sitt daglige behov for ferskvatn.

Det gamle klokketrnet
Klokketårnet og den mest sentrale vannposten.

     Også driftsbygninga opp mot Veblungen var svære saker. Den var bygget for stor besetning og grei gårdsdrift. Men gårdsbruket var likevel tungdrevet på grunn av det bakkete terrenget. Da alt ar beidet måtte gjøres med håndmakt, ble det mye slit. I høyslåtten var ljåen og riva den mest henytta redskapen. Slåttekarene gikk manngard over attlegene og det var bare å henge med for den enkelte. Det nyttet ikke å slakke attom der.

     Ellers var det naturligvis hestene som tok de tyngste taka i bakkene. Det var gilde gamper som sto i spilltauene i den store stallen. Fast tilsatt gårdsbestyrer var der med sine mange hjelpere, særlig i onnetida var det stor travelhet.

     Når gårdens hester skulle trimmes vinterstid, ble de gjerne sluppet laus i gatene, eller de trakk snøplogen. Ofte ble de striglet ekstra godt og forspent stasvogner eller sluffer. Det var når fint folk skulle ut å kjøre.

     Fra 1864 ble Onsum også eier av Grytten kirkes eiendommer oppe i gamle Grytten. Områdene der ble vesentlig brukt til sommerbeite for den store buskapen, til utslått og til vedhogst.

     En av årsakene til at den prektige gården ikke ble mer utnytta, var nok saudflukten om vintrene og mangelen på vatn til folk og fe.

     Det fantes en sikker og god vannkilde nede på Brønnsletta, hos Knut og Kari Brønnsletten. Dette gårdsbruket på sletta og all jord vidt omkring hørte opprinnelig til prestegården, og det var nok tidligere en bra veg fra prestegården til brønnen. Den vegen ble etter hvert borte under veldige sanddyner, men vatnet ble frem deles henta fra brønnen her og kjørt over sanddynene fram til den gamle prestegården. Nå er det ikke lenger noe som tyder på at det har vært brønn på sletta. Mer avanserte vannkilder er tatt i bruk.

     Kirken som ble delvis begravet i sand oppe i gamle Grytten, ble revet i 1828 og gjenoppbygd på Setnes. Innvielsen foregikk ut på høsten året etter. I forbindelse med gjenoppbyggingen ble det laget egne kirkestoler eller kabinett for de "kondisjonerte". Familien Onsum var sjølsagt blant disse. Av andre som hadde egne kirkestoler, var embetsmenn og militære offiserer.

til toppen

Hndverkere og Landhandlere. Gjetergutt.

     Mesteparten av bebyggelsen på Neset var kommet opp før år hundreskiftet. Hustomtene var små, men mange hadde likevel en liten hageflekk rundt husa sine. Husa sto nesten vegg i vegg så brannfaren var dermed stor, særlig vinterstid med sjella i full virk somhet. Om vinteren ble det forresten gått brannvakt fra klokka 10 om kvelden til klokka 6 om morgenen. Brannvakten hadde instruks om å gå alle gatene hver time. Til kontroll var det satt opp et stemplingsur øverst i Kolstadgata. Dermed kunne nesingene sove noen lunde trygt sjøl om sjella pistret rundt husnovene. Seinere ble stemp lingsuret flyttet til torvet.

     Yrkesfiskere og tildels hobbyfiskere sørget for god fisk og sild til en rimelig pris. Ofte var det overflod av fisk. Det hendte iblant at storseien rente opp i fjøresteinene så godt som, jaget av kval eller når den gikk etter åte i fjorden.

     Stedet hadde mange håndverkere. Bare i ei gate var det tre sko makere, alle med én eller flere svenner. De bearbeidet garvet skinn og lær til ferdig skotøy, et fagarbeid som jeg ikke skal komme nærmere inn på her. Sko og støvler ble laget etter mål eller som ferdig handelsvare. Sjølvsagt reparerte de skotøy også.

     Blikkenslagere var der også, flinke håndverkere med allsidig produksjon. Jeg må få nevne ett av deres oppdrag, kanskje det minst lønnsomme. Det var om høsten når folk ville ha lagt ned eller få hermetisert mat som vinterforsyning. Da var det å gå til blikken slageren og bestille blikkbokser med tilhørende løst lokk. Når så boksone var ferdige, ble de hentet og fylt opp med kjøttmat og blikkenslageren ble bedt om å komme. Han hadde med loddebolt, den solide sorten som ble varmet opp i glørne i en vedovn, loddetinn, loddevatn, salmiakk, ei fil og en syl. Når boksene hadde fått lokk på og var loddet, ble de satt ned i ei stor gryte og kokt opp, grundig overvåket. Det ble overtrykk i boksene mens de kokte opp, og det måtte fjernes. Et stikk med sylen og overtrykket freste ut. Hurtig på med loddebolten og ny oppkoking. Etter avkjøling ble det undertrykk i boksene, og nå var maten "vakuumpakket". Dette var den første informasjon jeg fikk i dette interessante yrket.

     Flere landhandlere holdt også til på stedet. Tre av dem lå vegg i vegg og vis a vis. De kunne så å si kontrollere hverandres omsetning fra dag til dag. Større var ikke forholdene den gang. En av land handlerne het Bjertesen. Han holdt til helt nede ved kaia. Jeg minnes at det var opphørssalg der en gang før 1910.

     Også to bakere hadde slått seg til der inne. Begge hadde stor omsetning av bakervarer til Setnesmoa om sommeren, både til IR 11 og til marketenterne der oppe.

     Enkelte husmødre satte sjøl deigen og formet brøda for så å få dem steikt hos bakerne. Og til bakerne gikk vi ungene når mødrene skulle bruke strykejernet. Dette ble fylt med glør fra bakernes store vedfyrte ovner. Det kostet ikke noe heller. Det var noe av datidens gratis- service.

     Jeg kan ikke minnes at vi hadde fritidsproblemer. Vi satt ofte nede på kaikanten og fisket mort til kattemat, oftest med agn av spekesild.

     Ut mot Djupdalen bodde ei enslig gammel kone. Huset var også gammelt. Denne kona var så takknemlig når vi kom med mort til kattene hennes.

     Vi drev et slags linefiske også. Fiskevegna var enkel og primitiv. Bare et hyssingtau med noen angler og en stein i hver ende. Vi gikk ut over Leira på fjøre sjø og satte lina helt i vannkanten ved Rauma. Neste dag til omtrent samme tid var vi der igjen og vandret langs lina for å se etter fangsten. Det gikk mest på vassflyndre. Lita og gjennomsiktig var den og til liten glede for husmora som skulle rense og koke eller steike den. Ofte nektet hun plent.

     Da vi var blitt noe eldre, gikk vi ofte opp til Langfallodden med ei heimelaga fiskestang og snøre for å prøve om blankfisken ville bite. Det hendte jo også at vi fikk noen av den småfalne typen. Aldri var det større fisk å få, men herlige dager hadde vi lell.

     Vi drev forresten en annen og langt farligere sport på Rauma. Ut på vårparten kom store isflak drivende nedover elva. Da kapret vi hvert vårt flak, jo større dess bedre. Med ei lang stang staket vi oss nedover. Det gikk alltid bra så lenge vi befant oss oppe i selve elva og på grunna. Verre ble det etter som vi nærmet oss osen og brakkvatnet der. Stanga ble for kort og flaket ikke bare minsket, men gjerne delte seg i flere deler. Da var det ikke alltid bare moro lenger. Som oftest var det heldigvis folk ved landgangsvorra eller på kaia som fulgte med i seilasen og den vågsomme "styrmann" ble hentet i land og berget. Men det var nære på iblant.

     I skoleferien var det gjevt for oss ungene å få en jobb, lang eller kort. Ettertraktet var gjeterguttjobbene for Setnesbøndene. Lønna var 10 øre dagen det første året, seinere fra 12 til 15 øre. Hver gjeter hadde bare en buskap. Ei melkeflaske og tørrmat for dagen hørte med i lønna. Nista var vel forvart i ei skinnskreppe med håra ut. Dette var god isolasjon mot sol og regn, og det var ikke ofte at melka blei sur, sjøl om skreppa hang og dinglet på ryggen dagen lang.

     En bøling på 15 til 20 kyr pluss en del brysomme ungdyr og kalver kunne vandre fra Setnesmoa og fram mot Øygardsslettene eller de tok vegen ned i Øyrmyrene sammen med andre bølinger.

     Steikheite sommerdager hendte det at krøttera "sjena ut". Det var før et torevér, eller når kleggen beit som verst. En ellers fredelig buskap fikk da panikk og stormet mot nærmeste elv eller vata. Oftest ble de da stående i Istra eller Rauma i vatn til buken. Og da kunne gjetergutten koble av og ta et bad han også.

     Vi ble lommekjente i Isterdalsterrenget i denne tida, og dette kom oss til nytte når vi dro på skogsbærtur på sensommeren eller høsten. Vi tok snarveger oppe i linene og i fonnefara. Vi visste også hvor bæra vokste tettest og finest.

til toppen

Verneplikt og amerikafeber.

     På Setnesmoa var det stor aktivitet først i dette hundreåret. Jeg kan så vidt minnes den spente situasjonen da vi ville skille lag med svenskene. Vi hørte alvoret når voksne snakket sammen om hva som kunne bli følgene. Også seinere var det Forsvaret som satte preg på mye av dagliglivet på Neset.

     Når dampbåten kom til kai med årets rekrutter, var det stort frammøte. Jentene ble langsynte og vurderende i blikket. Mulige kavalerer for sommeren ble det tatt mål av allerede den første dagen.

     Befalet var oftest det samme åt etter år. Mange av dem hadde kone heime. Og det hendte at hun besøkte mannen på Setnesmoa. Kanskje var hun litt engstelig for mannen sin i felten.

     Nesajentene var priviligerte hva angår kavalerer og romantikk. De var forholdsvis få og kunne vrake og velge i soldatflokken. For eldrene til viltre jenter var nok ofte ottefulle for avkommet sitt. Det var mange nesajenter som rynket på nesen av dette tullet med kavaler og romantikk, men de som ville more seg i unge år, var nok i flertall, vil jeg tro.

     Siste kvelden før soldatene forlot Setnesmoa, var det avskjeds dans. Den kunne bli både hektisk og intens og vare til det lysnet av dag. Det hendte nok at en og annen jente tok seg en liten lur tidlig på kvelden etter å ha sagt fra om vekking i god tid før dansefesten skulle ta til. Det gjaldt jo å være i form til "ballet".

     Var mora redd for datterens gode navn og rykte, unnlot hun kanskje å vekke henne. Mora var jo så glad i denne jenta si og ville bare hennes beste, men resultatet kunne bli tragisk. Kanskje var det avtalt et møte eller gitt et løfte, hvem vet.

     Omtrent årvisst var det jenter og gutter i sine beste år som fikk Amerikafeberen og dro avgårde over "dammen", ofte flere i lag. De som reiste, ble hardt savnet i kameratflokken, men sjøl sagt mest av mor og far som satt igjen heime. Det var så langt til Statene den gangen. Men det kom jo Amerika-brev fra dem som dro ut, dyrebare brev som ble lest, lest og gjemt.

     Da Grytten kommune fikk nye grenser og navnet Rauma, kom jeg til å minnes Erik Lerheim, redaktør av "Jordbrugeren". Han arbeidet for å få bru over Rauma nede ved osen og mente at Neset og Næs med tida ville bli en liten by og få navnet Raumaos. Det var den gang kontingenten på "Jordbrugeren" ble innkrevd av redaktøren personlig på turer i distriktet. Også nye abonnenter ble vervet ved slike personlige besøk.

til toppen

Oppdatert den 05. jul 2013 Magne Heen -- mailto:Magne Heen 11/01-97