Eldre Veblungsnespatrioter er ikke i tvil om at det ikke er blitt spilt skikkeleg fotball i Norge etter Veblungsneslagets storhetstid. som vel særlig falt i de siste førkrigsår.

Gjennom 1930-årene gjorde Veblungsnes seg sterkt gjeldende innen vårt fylke, og de vant en rekke kretsmestersiap. Topp-prestasjoneo var vel 3-2- seieren over Kvikk, Trondheim i 1938 i en 3.-rundekamp i Trondheim. I den påfølgende 4.- rundekampen, mot "K-an" (Kristiansund FK) på den for gjestelaget vanskelige koksgrusbanen i Kristiansund, ble det imidlertid tap, "K-an" var for resten en lei anstøtssten på denne tiden. og vel det eneste lag i Romsdal og Nordmøre som Veblungsnes ikke klarte å beseire.

Edvin Andersen kan ellers berette om et helt spesielt miljø på Veblungsnes i 1920 - 30 årene, et miljø der to faktorer spilte en meget stor rolle, nemlig fotballklubben og rnusikklaget. Det var stort sett samme karene i begge lag, og øvingstidene måtte tilpasses deretter.

Både musikk og fotball fikk sterke inspirasjoner fra militærforlegningen på Setnesmoa, der det samlet seg dyktige utøvere fra hele fylket.

Her oppe på moen fikk en også lagt distriktets første - og i lang tid eneste - grasbane. Igrunnen var det bare å merke opp arealet og sette i gang, det naturlige grasdekket var fullt brukbart når en bare holdt grasveksten stangen, og det sørget fotballglade rekrutter og veblungsnesinger for.

Det er ellers ganske klart at den treningen som veblungsneskarene drev i all sin enkelthet var meget effektiv. Edvin understreker særlig dette med robust kondisjon. Karene skaffet seg utholdenhet gjennom relativt lange og harde løpeturer gjennom forsesongen, og sørget for at fartstreningen ikke ble neglisjert ved å avslutte med mange og harde spurter. Nettopp her mener han at det syndes stort i våre dager. Lagene satser ofte i dyre dommer på trenere og treningsleire, men forsømmer å skaffe seg en anstendig kondisjon noe som ikke krever vesentlig hverken av tid eller penger, men derimot en smule vilje, noe som en også gjerne trenger å trene opp.

Videre fikk treningen en effektiv snert gjennom de ukentlige treningskampene mot rekrutt-lagene i den tiden eksersisen pågikk på moen. Stort sett hadde ikke Veblungsnes større "stall" enn de som utgjorde selve laget, men her var det de militære som skaffet kamptreningen, ved siden av hovedrivalen Andalsnes, som også var lett tilgjengelig for effektiv "sparring".

Når det gjaldt den andre store fritidsheskjeftigelsen, hommusikken, så var også Setnesmoen en verdifull kilde til inspirasjon og støtte. Her hadde en jo den faste militærmusikken, med dyktige musikere som gjerne ga en hjelpende hånd.

Edvin - som spilte tuba i korpset husker med glede den første dirigenten, Nils Kjøpstad militærmusiker fra Tresfjord, og en stor vuortios på klarinetten.

- Etter krigen var det vanskelig å finne nye rekrutter til fotball-laget, og etterhver gikk det hele i stå, og kom til å ligge nede gjennom mange år. Men minnet om det fine lokalmiljøet - der fotballen utgjorde en ikke uvesentlig del- var krevende, og det er derfor med stor glede at den eldre garde nå kan konstatere atfotballen igjen ruller på Veblungsnes. De to siste år har laget fungert igjen, og aktiviteten er stigende. Som Edvin Andersen sier det:

"Vi hadde ikke så mange tilbudene, og det var harde tider. Men fritidsproblerner hadde vi ikke. Både innen fotball og musikk måtte vi selv skape tilbudene. Derfor lærte vi også å sette pris på det vi selv hadde vært med å skape, og vi la både flid og energi i treningen Det er tfint at de unge i dag har det økonomisk romsilgere, men det betenkeilge er at de ofte setter så lite pris på det som tilbys dem"

(Fra avisen Fylket 1/10 1981)