Veblungsnes

Veblungsnes utviklet seg fra slutten av 1700 tallet og fram til 1940 til å bli en liten småby med ca 900 innbyggere. Selve bebyggelsen var gammel trebebyggelse med små lave hus tett i tett langs de 6-8 m. brede gater, en ganske idyllisk liten landsby. Midt oppi denne bebygelsen lå Veblungsnes gård eller Onsumgården med sine gråstenshus og store uthus. Her lå også skysstasjonen med "fermanstallen" der skysshestene kvilte ut.

Norway-1940 German invasion of Norway began 30/4-1940.

"Glasgow" seilte fra Molde med Kongen og Regjeringen og endel av Norges Banks gull. Se Skip.2vk. Veblungsnes ble hårdt rammet i krigens første fase da baktroppen på ca 280 mann fra de britiske unnsettingstyrkene skulle evakueres 1. mai 1940. De hadde søkt tilflukt blandt furutrærne i Sandgrovadalen i enden av åsryggen Veblungen, som stedet har navn etter, like utefor bebyggelsen i Veblungsnes og ventet på evakueringsfartøyene Curacoa ???. Disse troppene og de engelske båtene blir kraftig angrepet av tyske fly og tre av bombene havner i bebyggelsen. Brannene som oppstår blir raskt slukket av stedets brannvesen, men under bombingen blir hovedvannledningen sprengt i stykker.

#Årsaken til miseren.# Operasjon Hammer

I Storbritannia hadde man kommet til den konklusjon å sende tropper til Trondheim isteden for å sende mesteparten av styrkene til Narvik. Churchill, Pound og Newall oppsøkte War Office. Her la de fram et forslag om å sende soldater til Trondheim i et forsøk på å gjenerobre byen. Saken ble diskutert og man besluttet å sende tropper til Trondheim som en slags avledningsmanøvre.
Mr. Foley ved Den britiske ambassaden i Norge lyktes å komme i kontakt med London. Han hadde en melding fra general Ruge om at britene måtte sende hjelp. Han mente at det ville være mest vellykket å gå i land i Trondheim. Churchill gikk inn for å sende mesteparten av de britiske soldatene til Trondheim.
14. april oppsøkte Churchill general Ironside. Churchill anbefalte at britiske styrker gikk i land i Namsos og Åndalsnes i et forsøk på å gjenerobre Trondheim. 146. brigade som var på vei mot Narvik med skip ble omdirigert mot Namsos. Mr. Foley gav general Ruge beskjed om at britiske styrker var omdirigert mot Namsos.
Planen for å gjenerobre Trondheim ble kalt for operasjon Hammer. Den britiske 15. brigade skulle gå i land på Hell ved Værnes, mens to kanadiske bataljoner skulle gå i land ved munningen av Trondheimsfjorden. Den britiske 146. brigade skulle gå i land i Namsos sammen med de franske Chasseurs Alpins. De skulle ta seg fram til Trondheim fra nord. Denne operasjonen ble kalt Mauriceforce. 148. brigade skulle gå i land i Åndalsnes for deretter å ta seg fram nordover mot Trondheim. Denne manøveren ble kalt Sickleforce.
19. april hadde CSC et møte der de vurderte operasjon Hammer. De konkluderte med at de britiske krigsskipene hadde et for dårlig luftvernforsvar og at tyskerne begynte å ble vel sterke i lufta. Dessuten hadde britiske aviser spekulert på en britisk ilandstigning i Trondheim. Denne delen av operasjonen ble avsluttet. Man satset heller på å gjennomføre Mauriceforce og Sicleforce.

fra wikipedia
17/4-1940. Storbritannia landsatte tropper på Åndalsnes.

18/4-1940. Britisk landgang i Åndalsnes.
29.april 1940 kom ordrer for evakuering Kryssere og destroyere kom opp fjorden som natt og følgende for å ta fatt tropper.
Force Primrose skulle danne rearguard og for å holde munningen av dalen, mens evakueringen pågikk. Innen den tid var der, men to eller tre spredte hus som fremdeles står i Åndalsnes. Setnesmoen leir ble ødelagt på den 29. april. I de tidlige timer av 30. appril, Marines tok baktroppen opp sine stillinger, som de hadde ordre om å holde for de neste 24 timene
20. april 1940
Bombingen av Namsos

Den fatale ordren

Ordren fra Berlin var klinkende klar. Steder som er besatt av engelskmennene eller meldt besatt gjennom britisk kringkasting skal bombes uten hensyn til sivilbefolkningen. Slik lød telegrammet som tikket inn til det tyske hovedkvarteret i Norge klokken 19.45 fredag 19.april: "Føreren og øverste befalshaver i Wehrmacht har befalt 'Luftwaffe' å tilintetgjøre steder utenfor våre besatte kyststeder som er besatt av engelskmennene eller som er meldt besatt gjennom engelsk kringkasting uten hensyn til sivilbefolkningen. br> Først og fremst er dette fra føreren befalt for Namsos og Åndalsnes. Her skal banene og vegene nærmest mulig disse stedene gjøres ubrukelig"

Ordren var skrevet under av Wilhelm Keitel. Han var generalfeltmarskall og sjef for overkommandoen i Wehrmacht. 58-åringen var Hitlers nærmeste militære rådgiver. I 1946 ble han dømt til døden under Nurnbergprosessene. Dette var grunnlaget for ødeleggelsene av Namsos. Det var tredje gang i byens historie at byen brente ned. Det var tyske Stukas og Heinkelfly som bombet byen. De kom fra Ålborg og Fassberg i Danmark og fra Leuneberg i Nord Tyskland. De var lastet med brann og sprengbomber. En tysk rapport forteller at tyskerne brukte nesten 100 fly på å ødelegge Namsos.

Bombing av Åndalsnes
23/4-1940. Tysk bombing av Åndalsnes.

23/4-1940. Et tysk fly nødlandet i Brevikskaret ved Åndalsnes. Tidlig på morgenen startet en Junker 88 med kjennemerke L1+FS tilhørende Lehrgeschwader 1 fra Schleswig i Tyskland med kurs for Åndalsnes i Norge. Mellomlanding på Fornebu. Flyet kom over Setnesfjell og angrep luftvernkrysseren HMS "Curacoa" ved Åndalsnes. Luftvernkrysseren og luftvernet på Ådalsnes og Veblungsnes traff flyet med mitraløser og luftverngranater. Den ene motoren ble satt ut av funksjon. Flyet satte kurs mot Brevikskaret. Det slapp bombelasten i Breviklia for å vinne høyde, men buklandet på snøen oppe i Brevikskaret. Bukskytteren Hans Mahnke ble alvorlig skadd ved landingen og døde ved Ingridseter. Resten flyktet opp Ljøsådalen hvor de ble tatt til fange av en norsk skipatrulje og ført til krigsfangeleiren i Isfjorden. (Se også Skip.2vk.)
23/4-1940. D/S "Sigurd Jarl" ble senket av tyske fly i Møre og Romsdal. Se: Skip.html.
24/4-1940. Joseph Terboven ble utnevnt til Reichskommissær i Norge.
24/4-1940. Bombing av Stryn. Noen hus ble skadet.
25/4-1940. Værnes flyplass var forlenget og forsterket ved hjelp av 3000 frivillige norske anleggsarbeidere.
27/4-1940. Et tysk flymannskap nødlandet på Strynefjellet.
28/4-1940. kom det beskjed om at de britiske og franske styrkene skulle forlate Norge.

30/4-1940. Togulykke Lesjaverk. 11 døde og mange skadd.
1/5-1940. D/S "Dronning Maud" senket av tyske fly i Foldvik, Gratangen. Se: Skip.2vk.
1/5-1940. De tyske mineleggerne "Uller" og "Tyr" ble bombet av norske fly ved Losna. "Uller" ble satt på land. Se Skip.2vk.p>

Bombing av Veblungsnes

Den 1. april kl ved 7- tiden (about seven o'clock) kommer et enslig fly inn over Veblungsnes og dropper em last brannbomber (incendiaries) ved sørøstsiden av bebyggelsen.

THE EVACUATION OF CENTRAL NORWAY late evening of 1st May. During the afternoon the two anti-aircraft ships in the harbour were forced by the weight of attack to put to sea pending the night's operations, and about seven o'clock a single raider dropped incendiaries on the outlying hamlet of Veblungsnes. This lies opposite Aandalsnes on the south bank of the Rauma, but the height of the intervening headland fortunately prevented the fires from lighting up the quay. Admiral Layton, with two cruisers and five destroyers, suffered several attacks on the way in. One destroyer was detached to collect the party that had been landed at Aalesund and a second put in at Molde to carry General Ruge, who had finally decided to follow in the wake of his king.7 The rest of the force reached Aandalsnes a little before 11 p.m., and by midnight two of the destroyers had ferried nearly 1,300 men to the two cruisers. In the belief that only the rear-guard had still to be accounted for, the Admiral ordered his ships out as quickly as possible. Of the two anti-aircraft ships left behind, one found accommodation for a strength of 755, made up of parties that had been overlooked in the confusion of departure;[13] the other took the true rear-guard of 240 men, who were embarked in seven minutes. By 2 a.m. the quay was deserted and the Gudbrandsdal campaign at an end.

Et øyevitne skriver i et brev at "Tirsdag natt (30. april) var stedet ikke brent. 1. mai (onsdag) stod stedet i lys lue. Det var blikkende stilt så varmen stod rett tilvers. Husene i Kolstadgats sto som siluetter foran."

Stedets brannvesen kjemper iherdig toss mangel på vann og ved Onsumløa holder brannen på å stoppe, men ilden slår over i Gamlevakta, en gammel tømmerbyging som ble satt opp på 1700- tallet, og herfra sprer brannen seg til resten av bebyggelsen. Bebyggelsen i Tuen som ligger lenger sør blir ikke rammet, og ligger der den dag i dag. Setnesgårdene ble bombet tidligere og den eldgamle bygningen til Setnes Ugdomssherberge brant ned sammen med det tettbygde tunet. 102 bygninger, deriblant 63 våningshus brant ned samt 5 foretninger for nærings og nytelsesmidler, 2 for manufaktur, tekstil, skotøy og en bokhandel. Videre brente 4 hådverksbedrifter og 9 verkstedsbedrifter.Blandt disse var det 5 konfeksjonsverksteder som før krigen tilsammen beskjeftiget ca. 70-80 mennesker, dessuten Rauma Ullvarefabrikk som hadde ca. 30 arbeidere. samlet antall arbeidere ved verksted og bedrifter var før krigen ca. 130. Telegrafstasjonen og telefonsentralen brant ned også.<(p> Innbyggertallet var i 1940 900 personer medregnet Tuen og Setnesgårdene.

Selve bebyggelsen var gammel trebebyggelse med små lave hus tett i tett langs de 6-8 m. brede gater, en ganske idyllisk liten teaterlandsby, men urasjonell og utidsmessig. Midt oppi denne bebygelsen lå Veblungsnes gård eller Onsumgården med sine tunge gråstenshus og store uthus. En reguleringsplan for gjenoppbygging ble stadfestet 24. mars 1942 og 10 Svenskehus ble satt opp.Dette ga plass til vel 60 av de ca. 200 brannlidte. I tillegg kom det opp tre foretningsbygg. Fortauskanter med rennestener ble anlagt og det ble lagt ned nye vann og kloakkledninger. Av en eller annen grunn stoppet gjenreisingen med dette. Ca. 80 mennesker er (i oktober 1940) fraflyttet stedet for godt.

Britene evakuerte fra Veblungsnes

2/5-1940. Britene evakuerte fra Veblungsnes. KRIGEN I NORGE 1940-1945 http://www.home.no/wwDuring the afternoon the two anti-aircraft ships in the harbour were forced by the weight of attack to put to sea pending the night's operations, and about seven o'clock a single raider dropped incendiaries on the outlying hamlet of Veblungsnes. This lies opposite Aandalsnes on the south bank of the Rauma, but the height of the intervening headland fortunately prevented the fires from lighting up the quay. Admiral Layton, with two cruisers and five destroyers, suffered several attacks on the way in. One destroyer was detached to collect the party that had been landed at Aalesund and a second put in at Molde to carry General Ruge, who had finally decided to follow in the wake of his king.7 The rest of the force reached Aandalsnes a little before 11 p.m., and by midnight two of the destroyers had ferried nearly 1,300 men to the two cruisers. In the belief that only the rear-guard had still to be accounted for, the Admiral ordered his ships out as quickly as possible. Of the two anti-aircraft ships left behind, one found accommodation for a strength of 755, made up of parties that had been overlooked in the confusion of departure;[13] the other took the true rear-guard of 240 men, who were embarked in seven minutes. By 2 a.m. the quay was deserted and the Gudbrandsdal campaign at an end.2/stavne/info-nor.html

Operasjon sicleforce

Operasjon Sicleforce. "Sickleforce" som bestod av de britiske 15th og 148th Brigades, rykket fram til Dombås som ble holdt av norske styrker etterat et tysk fallskjermangrep var slått tilbake. Men de norske soldatene trengte assistanse for å kunne holde Gudbrandsdalen. Styrkene fra "Sickleforce" drog derfor sørover og klarte to ganger, ved Kvam og ved Otta, å sette en stopper for tyskernes frammarsj. De klarte imidlertid ikke holde stillingene over lengre tid. Samtidig med dette avanserte en annen tysk styrke opp Østerdalen og truet "Sickleforce's" kommunikasjonslinje til Åndalsnes. Det var bare mulig å gi begrenset flystøtte fra hangarskip og fra en skvadron jagerfly på det islagte Lesjaskogvatnet nær Dombås. Da den reduserte skvadronen måtte trekke seg tilbake, fikk tyskerne overlegenhet i luften. Troppene ble utsatt for stadige flyangrep, og basene i Namsos og Åndalsnes ble nesten satt ut av spill ved bombing. Både "Mauriceforce" og "Sickleforce" ble drevet tilbake, og den 27. april ble det tatt en avgjørelse om å trekke styrkene ut av Norge. Evakueringen ble fullført 3 mai.

Britene evakuerte fra Veblungsnes
Operation "Primrose"

27. At the final conference on a 29/4 Brigadier Hogg gave orders for the destruction of all secret codes, cyphers, documents and money, and this, for "Primrose" force, was carried out on my orders by my staff. The numbers of the notes destroyed by Paymaster Lieutenant Reed, in the presence of my staff, were noted and a document signed by all witnesses to the destruction. This document I instructed Lieutenant Reed to render to his ship, whence most of the money had been issued. I gave orders that no papers about to be carried which could in any way compromise the force if captured by the enemy, and that any equipment, such as light guns or A/A guns which had to be abandoned must be made and unserviceable before they were left. 28. On the night of a 29/30 it had been decided to evacuate up to 1200 of the non-fighting units from Aandalsnes. On account of transport difficulties and possibly because of continuous bombing and incendiary raids, and only about 300 men were in fact evacuated that night. 29. At 0300 on a 30/4 I left my H.Q. at Aandalsnes and proceeded to Setnesmoen aerodrome. Here I visited Captain McCahon, who had had orders from me to take up his final dispositions by that hour, and satisfied myself that my order was understood. I then endeavoured to get into telephonic communication with H.Q. at Aandalsnes, but found the wires cut, and while I was in the telephone hut, a bomb hit the next hut to it. I decided, therefore, to abandon the idea of telephonic communication and to rely upon my 3 D/Rs, attached to me from the army. Intermittent bombing of the aerodrome and the Norwegian camp took place all the morning but from about 1030 until 1400 hours a continuous and heavy bombardment took place. The whole camp, which consisted of a large white wooden huts, was soon on fire and our food and ammunition dumps in an area, as well as almost all our personal effects, were destroyed. 30. At about 1100 on a 30/4 I was hit by either a piece of bomb or else and a M.G. bullet from Heinkel bomber, and became a casualty. I immediately sent word to Captain McCahon to tell him to take command of my sector and to carry out my orders as already detailed. At about 1530 I was moved by Surgeon Lieutenant Miller down to the beach at Verblungsnes in a small car he had commandeered. On the way he himself was wounded but behaved with the same spirit which she had shown throughout the operation, and refused any attention until he had got me to the beach. There we were subjected to two hours a very low flying M.G. attack, but we are fortunate to escape further casualties. That night I signalled to a destroyer which had come up the fjord and was eventually taken off by a whaler to H.M.S. "Mashona", together with Surgeons Lieutenant Miller, Paymaster Lieutenant Reid, my attendant, Marine Harding and Lieutenant Linge of the 11th Regiment, Molde, about whom a separate report as already been made to the Adjutant General, Royal Marines. Eventually, after a bombing attack on the ship at about 0330 hours on a 1/5 I was transferred at about 1130 hours to H.M.S. "Sikh" about 90 miles out from the main land and taken to Scapa Flow. Thence I travelled to Thurso and eventually to London, when I reported by telephone to the Royal Marine office at about 2000 hours on a 3/5.

GUDBRANSDAL-THE SECOND PHASE

Omstridt besøk til Namsos main events where the Allied were involved, day by day.

CHAPTER IX THE EVACUATION OF CENTRAL NORWAY[1]

Admiral Edward-Collins arrived from Scapa at 10.30 p.m. on the 30th with four cruisers, six destroyers, and a small transport. The Galatea and the Arethusa went in succession alongside the concrete quay which was the only proper embarkation place that had survived the air raids, and a small ship carried other troops to the Sheffield, which had anchored off the town. Altogether these three cruisers embarked about 1,800 men, described as 'dead-beat and ravenously hungry'.[12] Other smaller parties were picked up by the Southampton and the lesser ships from positions just west and to the north of Aandalsnes, including a further small party from Molde, where General Ruge and his staff alone were, at their own insistence, left behind. There was no enemy opposition until the ships were leaving the outer fjords at first light next morning, when a few bombs were dropped near them without effect.

There remained the more hazardous task of bringing away the troops who had been last in contact with the enemy, as they came down to Aandalsnes by train and truck in the late evening of 1st May. Aandalsnes was bombed again during the day, though. intermittently, no doubt because there was little left to bomb. During the afternoon the two anti-aircraft ships in the harbour were forced by the weight of attack to put to sea pending the night's operations, and about seven o'clock a single raider dropped incendiaries on the outlying hamlet of Veblungsnes. This lies opposite Aandalsnes on the south bank of the Rauma, but the height of the intervening headland fortunately prevented the fires from lighting up the quay. Admiral Layton, with two cruisers and five destroyers, suffered several attacks on the way in. One destroyer was detached to collect the party that had been landed at Aalesund and a second put in at Molde to carry General Ruge, who had finally decided to follow in the wake of his king.7 The rest of the force reached Aandalsnes a little before 11 p.m., and by midnight two of the destroyers had ferried nearly 1,300 men to the two cruisers. In the belief that only the rear-guard had still to be accounted for, the Admiral ordered his ships out as quickly as possible. Of the two anti-aircraft ships left behind, one found accommodation for a strength of 755, made up of parties that had been overlooked in the confusion of departure;[13] the other took the true rear-guard of 240 men, who were embarked in seven minutes. By 2 a.m. the quay was deserted and the Gudbrandsdal campaign at an end.

Scharnhorst lager 1940 - 1945

Oppdatert den 05. jul 2013 Magne Heen -- mailto:Magne Heen 11/01-97
--138-- Romsdal & Gudbransdal Map No. 6 Romsdal & Gudbransdal
Oppdatert den 05. jul 2013 Magne Heen -- mailto:Magne Heen 11/01-97