Mang en - både lek og lærd - har forsøkt å komme til bunns i opprinnelsen til stedsnavnet Veblungsnes. Jeg har hørt tolkninger som skal gå ut på at ordet kommer fra "ved" + "lund"= "Vedlund" + nes . Dette forkastes som uhistorisk og uinteressant. Andre mener at opprinnelsen må ha noe med bolig å gjøre , for eksempel "bolung" (norrønt) (beslektet med "bol" i for eksempel hvepsebol), og at forstavelsen "ve- " skal bety helligdom - noe tilsvarende "ve" i Veøy = den hellige øya. Original-uttalen i dag slik "innfødte" har dokumentert det, er vel noe i retning av "væblongsnæs". Slik sett har kanskje vedkommende som heller til "bolung" , et poeng her ? Og kanskje støtten bør bli enda mer markant når man sammenligner med "Bolungneset" i Vestnes kommune. (Se nedenfor). Sistnevnte sted innheholder gravrøyser sannsynligvis fra 5-600 tallet - samme epoke som vi antar runene på Runehammeren ved Veblungsnes ble risset i berget.
Men det som likevel får meg til å nøle - og velge et annet spor - er dette "Ve-" som skal bety hellig. Fins det noe belegg i historien for at stedet Veblungsnes har fått stempelet "hellig" på seg ? Nei, ikke det jeg har kunnet konstatere. Det ville i så fall gå fram klart og tydelig på mange felt, skulle jeg mene - jamfør Veøy. Etter det jeg har registrert, så hadde Veblungsnes ikke engang ei kirke før 1829. Veblungsnes har har nok, i de kildene jeg kjenner til, snarere vært et handels -og kommunikasjonssenter enn en helligdom.
Den kjente navneforsker O. Rygh har heller ikke vært inne på den tanke at forstavelsen "Ve-" skal kunne bety "helllig" hva Veblungsnes angår. (Det eldste eksemplet på ordet "Veblungsnes" som jeg har funnet, er fra 1716 (Kallsbok for Grytten prestegjeld) og navnga Nils Christian Aboe Veblungsnes. Denne forekomst er dog ikke til nogen særlig hjelp med hensyn til våre hensikter). Ellers forekom både Veblung , Weblungen og Weblungsnes som etternavn. Sistnevnte er standard skrivemåte ca. 1820 - 1838.
Når så ovenstående tolkninger er forkastet, hva har vi da som utgangspunkt ? Ikke særlig mye. Og det er for så vidt greit. For da kan vi tygge videre på "Eirilar Wivilan" - skriften på runehammeren utenfor Veblungsnes - den som falt i havet under byggingen av tunnelene i 1930 åra. Jeg må vedgå at professor Sophus Bugge tidligere har forkastet denne teorien. Men hverken han - eller forså vidt ingen andre heller - har kommet fram med noen plausible alternative tolkninger. O. Rygh har heller ikke klart å løse gåten. Han lanserer et forslag om en bekk ("Wifil-") uten å gå nærmere inn på problematikken.
Av denne grunn , og i tillegg også av den grunn at jeg mener å ha etymologisk (språkhistorisk) belegg for mitt standpunkt , vil jeg hevde at Veblungsnes i høy grad har sammenheng med hin runeinnskrift ved Runehammeren utenfor nåværende Veblungsnes sandtak. I mangel av noe bedre , er det iallefall - etter det jeg kan skjønne - denne tolkningen som er den mest nærliggende. Nedenfor vil jeg prøve å forsvare mitt standpunkt.
Tidfesting : Veblungsnes var fra eldgamle tider et trafikknutepunkt og betydelig handels-og kommunikasjonssentrum. Med historikk iallefall tilbake til runene. Innføringen av disse kom ca. år 200 e. kr. Runene det er snakk om i vårt tilfelle, har det vi antar er en genitiv (eieform) "-an" (Jamfør "Wivilan"). Det samme endingen hadde gammel engelsk fra ca. år 700 - 1000. Å trekke inn engelsk her er langt fra irrelevant ettersom slektskapet mellom de to språk var betydelig. (Det er hevet over tvil at mange av de engelslke pronomener kommer fra norsk påvirkning - f.eks. "we","they", "them". En teori kan være at pronomenet "I" = jeg, faktisk er av romsdalsk opprinnelse ?)
Det er naturligvis vanskelig å tidfeste nøyaktig når runene ble "meislet" i berget. Men ettersom denne skrivetypen kalles urnordisk (se Gyldendals leksikon) kan vi vel innsnevre perioden til en gang mellom år 400 og 700 e.Kr.
Betydning: Når det gjelder tydingen av skriften, refererer jeg til cand. philol. Stein E. Farstads artikkel i Åndalsnes avis 29. jan 1991, der han forklarer at runene "ek irilar wiwilan" sannsynligvis betyr: "Jeg, jarlen Wiwila sin (runemester)". At Wiwila var en "eiril", altså "jarl", fremgår også av innskriften. Tittelen var sjelden i Norge og ble brukt mest i angelsaksisk. Sitat fra Gyldendals leksikon: "Angelsaksere kaltes det folkeslag som oppstod av flere stammer ved den germanske innvandring fra midten av det 5. århundre"; deriblant nordiske folkeslag.
Men hva har dette med Veblungsnes å gjøre ? Det er nærliggende å tro at denne "Wivila" som det refereres til i runene, og som sannsynligvis var sjefen på Veblungsnes den tid, også er opphavet til navnet Veblungsnes. Det ligner jo ikke, sier kanskje den ivrige leser. Men tar vi språklæren og etymologien til hjelp, ligner det - og vel så det.
Veblungsnes kan, og, påstår jeg, skal deles opp i 4 deler: Vebl + ung + s + nes. Sisteleddet "nes" er greitt nok og moderne norsk. Den enestående "s"-en i tredjeleddet er en moderne genitiv "s" - som representerer et tilhørighetsforhold / eieforhold.- "ung", og seinere "ing", er noe eldre og var et såkalt reproduktivt suffiks (tillegg / ending) : Jamfør: "Solung" = en fra Solør, "kroppung" = ungen til torsken, "Sveinung" = avkom etter Svein, etc. Det siste eksemplet er vel det som best illustrerer sammenhengen med hensyn til "Veblung". "ung" betyr altså etterkommer etter / avkom etter / avstamming fra "Vebl-". Hvem er så "Vebl-". Jo det er det som er igjen etter hin gamle Veblungsnes-høvding "Wiwil". Han er det eldste ledd i navnet. og har forandret seg mest i skriften , men også i uttalen. Leddet er fremmedgjort med "tidens tann" og blitt så og si ugjenkjennelig.
Stavemåtene for navnet hans (som egentlig er et fornavn) var meget variert den gang: Eksempler er Wivil, Wifil, Vifil. Wivl. I overensstemmelse med ovenforskrevne finnes både "Wivlung" og "Wifling" i kildene. Betydningen er den samme. Eksempler finnes i fleng på at "f" og "v" ble skrevet om hverandre (var "samme" bokstav) muligens fordi "f" uttales "v" påvirket av en nabo-vokallyd (jamfør: Løfgren og Løvgren, og Olaf og Olav.. "w" og enkel "v" ble også lenge skrevet om hverandre. ( Dobbel-w i stedet for "v" ble brukt for å markere klar atskillelse fra lignende bokstaver som for eksempel "u" (som man i handskrift ellers kunne forveksle). At "Wifil" / "Wiwil" kan bli til "Vebl-" er det språkhistorisk støtte for. Jeg skal nøye meg her bare med å nevne "vev" som ble skrevet "web" på engelsk, og også "viv" som på engelsk er "wife" og på tysk "weib" = kvinne. Kombinasjonen Web / vev er dermed bekreftet, likeså Web- / Veb- (selvfølgelig uten noen betydningsforskjell). Bekreftelse på begge stavemåtene "Weblungsnes" og "Veblungsnes" eksisterer også. Det norske substantivet "gruve" og "grube" (jamfør: "gullgruve") ble tidligere brukt omhverandre Det vil si at "b" og "v" gjorde samme nytten. Bokstavene "f" , "v" og "b" hadde altså i visse konstellasjoner samme "betydning" / effekt. ( I boka "An Old English Grammar" (av Quirk and Wrenn) heter det at " "f" represents both "f" and "v" "). Å bruke "b" i stedet for "v" var for øvrig et typisk gotisk trekk, jamfør: "skyve", gotisk: "skiuban" beslektet også med norsk "skubbe".
Men, sier du kanskje: Den andre bokstaven, nemlig "e" (i "Web-") er ikke gjort rede for. Riktig !
Imidlertid er det slik i utviklingen av språket, at "v"-ene, slik de uttales, har tendens til å gi vokalen etter en forandring - jamfør :" virke" og romsdalsdialekt "verke" = fungere, og verbet "vil" romsdalsk "vel", men så også i andre tilfeller: Jamfør verbet å "lirke" med romsdalsdialekt "lerke". Det engelske verbet "work" ble skrevet "wirchan" på 1200 tallet ; og på gammel engelsk : "werk". Disse tre ordene har samme opprinnelse.
På Vestnes var det at hans sannsynlige bror slo seg ned. Han fikk stedet Bolungneset oppkalt etter seg. Ifølge Wikipedia het broren til Wiwil nemlig Bodli / Budli. Begge var sønnesønner av sagnkongen Halvdan den Gamle - faren til de to (sønn av Halvdan den Gamle altså) het også Budli. Han var sjørøversjef ( i følge kilden Wikipedia). Bolungneset på Vestnes (vestsida) kan forklares utviklingsmessig på tilsvarende måte som Veblungsnes. Men her må mer kildegransking inn i bildet for å få helheten vitenskapelig bekreftet.. (Jeg kjenner foreløpig ikke til (andre) historiske eksempler / forekomster her). Men i tilfelle så har utviklingen gått slik : "Bodli + ung + s + neset". Som i "Veblungsnes" er førsteleddet "Bodli" (personnavnet) eldst og dermed gjenstand for største endring gjennom tidenes bruk. "Bodli" har altså blitt forenklet til "Bol" - dette med forenkling er typisk for språket - også i "våre" dager. Merk for eksempel "Grjotvin" til "Grytten", "Isterdalen" til "Isdalen", etc.
"Gjermundnes" er atter et eksempel - med røtter tilbake til Vikingtida, men uforandret. (Men ikke i uttalen: Tendensen til å si "jermenes" er absolutt til stede. Gjermund var dengang også en såkalt Nes-konge. Jamfør også Bårdsnes, Balsnes, Torsnes / Tornes med flere.
Hvis du, kjære leser, er villig til å ta en bekreftings-runde i språkhistoriens underfundigheter, slik som tilfellet er, særlig med henblikk på første-leddet (det eldste) i Weblungsnes, så er vi nok i havn. Der ligger vår kjære høvding av Veblungsnes skjult. Han er i vår moderne tid bare avspist med "Vebl-" . Unnskyld Wiwil, nesakonge . Slik kan det gå. Historien farer slik den vil - også med de store ..
Nå kan vi dog stolt kalle han fram igjen. Sjefen over våre forfedre. Han som bar i seg utviklingspotensialet for stamslekten på det forblåste neset. På Weblungen var det nok han hadde sitt kongelige sete. Derfra kontrollerte han det meste, og skuet nok også ut over runemesteren som svettet og hamret dag og natt for å bevare hans ettermæle i gneis - inntil moderne veibyggere - eller var det tidens tann ? - senket minnesmerket hans ad undas.
Wiwilungnes, den 3. februar 2008 Per G. Berg
