Veblungsnes brannkommisjon.

Litt om brannvernets historie på V E B L U N G S N E S

Det er ikke så mange som i dag kjenner til Brannvernets over 150 år gamle historie på Veblungsnes.

I 1830- årene påla tingmennene (Formannsskapet) at det, på grunn av det anseelige antall personer på Veblungsnes, skulle skaffes til veie 8 jernbeslåtte "trebrandspande", trestiger i passende lengde og "brandhager" med trehåndtak.

Det var meningen at innbyggerene skulle stille opp og danne bøttebrigader.

Siden det ikke er noen bekker på stedet er det rimelig å anta at vannet skulle hentes fra sjøen.

Når det ble lagt vannledning i gatene er ikke lett å tidfeste, men det er klart at det ble laget et vanninntak øverst oppe i Sandgrovadalen helt oppunder det loddrette berget, og at det ble lagt vannrør helt ned på neset. Det er også et samlebasseng like under vanninntaket. Hovedvannledningen fra bassenget til nesagatene ble fornyet i 1930- åra, men det nye systemet var i det vesentlige slik det hadde vert fra gammelt av.

I 1884 ble det foretatt "taxation" eller branntakst på husene på Veblungsnes, og i 1891- 92 ble Veblungsnes vannverk anlagt. Det ble bygget et nytt vannbasseng i Einmarka ovenfor Veblungen. Vannspeilet på dette bassenget ligger på 90 meter og det er sirka 2,5 meter lavere enn bassenget i Sandgrovadalen. Onsum bekostet halvparten og Veblungsnesingene bekostet den andre halvpart.

Dette bassenget ble så koblet til den eksisterende rørledningen øverst på Veblungen med omkoblingsmuligheter.

Vannrør lå nedgravd i gatene og på forskjellige steder var det laget hydrantkummer der man koblet til brannhydranter. Det var en åtte- ti stykker og var isolert med tørr hestemøkk som ble skiftet hvet år. En solid tømmerplatt over kummen var i plan ved gaten og ble om vinteren holdt fri for is og snø ved at det ble strødd på grovsalt.

Hydrantene var ikke fast monterte hele tiden men man koblet dem etter behov.

Det var skikkelig trykk på vannet og det fortelles at man kunne spyle taksteinen vekk fra hustakene.

Det var ikke innlagt vann i husene, menn det var satt opp noen vannposter på forskjellige steder. En vannpost stod ved enden av Tinghuset. Det ble senere alminnelig å legge inn vann i husene.

Veblungsnes Brannkommisjon ble opprettet i 1897.

Brannstasjonen stod, like før krigen, ved den østre enden av Onsum løa. Her var da lagret alt brannvernutstyr, og her stod brannvogna bestandig klar for utrykking.

I brannvogna lå alt utstyr som var nødvendig for en brannutrykkning, slik som brannslanger, strålespiser, brannøkser og selvfølgelig brannhydrantene. Den ble trukket av frivillige mannfolk og det tok ikke lang tid å komme igang.

I gamledager var det vektere som gikk brannvakt i gatene fra kl. 10 på kvelden til kl . 6 om morgenen. På det gamle bedehuset (, i nærheten av posthuset, eller NVE- huset,) var det en klokke som vekteren måtte trykke på hver time. Vakten hadde instruks om å gå alle gatene hver time. Vektervesenet begynte i 1847, og varte til rundt 1920- 30. Vekteren hadde også tilsyn med gatelyktene . Parafinlykter sto på gatahjørnene og andre tjenelige steder. Vekteren gikk fra lykt til lykt, morgen og kveld med den lette stigen om vinteren ofte i sjelle og snødrev.

Petter Devold var antakelig den siste vekteren (ca 1936). Han var da en gammmel og skrøpelig mann og sønnen Ole Devold gikk ofte brannvakt for ham til krigen kom.

Det var en elektrisk brannsirene på transformatorhuset som stod på bakkekanten rett nedenfor skolen. Rester etter murene kan sees i dag.

Brannstasjonen brandt opp sammen med alle husene på Veblungsnes i 1940, og det ble satt opp en ny brannstasjon på flaten mellom Andersen og veien til skolen, rett foran restene etter vinkjelleren til Hotell Romsdal.

I 1950 bevilger Norges Brannkasse 12.000,00 kroner til bygging av ny brannstasjon på Veblungsnes. Etter noen utsettelser blir det startet opp med byggingen av den nye brannstasjonen og grunnmurene kom opp. Det er den grunnmuren som sees ved siden av posthuset. Men av en eller annen grunn stoppet arbeidet opp og det ble ingen ny brannstasjon på Veblungsnes. Murene er etter dette blitt kaldt for "Havelins ufullendte".

Vannbassenget ble utvidet i 1954, og det rommet nå dobbelt så mye vann. Det ble også lagt helt nye vannrør i gatene og det ble satt opp nye moderne fastmonterte hydranter rundt omkring.

Siste gang det var brannutrykking med brannvogna, var i 1950- 60 årene da det begynte å brenne i naustet til Gina Husøy. Naustet ble berget.

Etter hvert rives brannstasjonen som ble satt opp rett etter krigen fordi den stod helt ut i riksvegen som det nå etterhvert ble mer og mer biltrafikk på.

Heldigvis ble noe av utstyret i brannstasjonen, deriblandt brannvogna, tatt vare på av folk i Rauma Ullvarefabrikk Og et historisk kulturminne for Veblungsnes er blitt bevart for ettertiden. Det er viktig at dette kulturminne forblir på Veblungsnes og ikke kommer på vidvanke, eller blir plassert på et sted der det ikke hører hjemme rent kulturhistorisk.

Det er derfor ønskelig at kommunen fullfører brannstasjonen på Veblungsnes, og at den brukes som museum for gammelt brannvernutstyr, slik at den gamle erverdige brannvogna på Veblungsnes og annet gammelt brannvernutstyr kan komme til heder og verdighet. Det vil også ha stor betydning for turismen i kommunen at det er museer og kulturminner spredt rundt omkring.

Det skal til slutt nevnes at vannbassenget i Einmarka nå er tatt ut av drift, av en eller annen merkelig grunn, og tømt for vann. Etter det er springvannet blitt borte og vi har fått gåvann i stedet.

Veblungsnes 9/6 1993, M. Heen (Foreløbig utgave.)

* Index | Magne Heen <magneh@powertech.no>11/01-97 | Index *
Oppdatert den 05. jul 2013 Magne Heen -- mailto:Magne Heen 11/01-97